Det er ikke uten grunn at TV programmet «Undercover Boss» er så populært. Mange kjenner seg igjen. Sjefen som sitter på det fine kontoret sitt i slips og dress, uvitende om den vanskelige situasjonen på «fabrikken». Etter å ha kledd seg ut som en vanlig arbeidsmann og brukt noen dager sammen med sine ansatte, åpner han endelig øynene og setter i gang tiltak for å forbedre deres forhold.
President Rajoy burde gjøre det samme, men som «Undercover Politiker». Hva om han hadde gått tilbake i tiden og fulgt med utviklingen til en av mange familier som i løpet av årene har mistet alt på grunn av den økonomiske krisen? Da hadde han nok tenkt seg om to ganger før han kommer med kommentarer som at Spania går framtiden lyst i møte og at landet er et verdenseksempel når det gjelder å løse økonomiske kriser.
La oss innbille oss at Rajoy velger å følge familien til Fernando. Navnet er fiktivt, men det er ikke historien hans. Fernando mister jobben på grunn av den nye arbeidsloven, som tillater selskapet han jobber for å gi han sparken på dagen. Når dagpengene faller bort etter to år og familien må leve på en stønad på 450 euro, begynner de store problemene. Spesielt fordi Fernando har ansvaret for sin mor som er avhengig av hjemmehjelp og Regjeringen tar bort støtten hun mottar og hjemmehjelpen slutter å komme.
Tiden går, og familien møter opp hver uke på fattighuset hvor de stiller seg i kø for å motta en rekke basiske matvarer de kan ta med seg hjem. Fernando sliter med å betale regningene. Familien bruker ikke strøm med mindre det er strengt nødvendig. Når julen kommer er det ingen kalkun på bordet og ingen gaver rundt juletreet.
For hver dag som går, blir Fernando stadig mer desperat. Han ser etter løsninger han ikke finner. Til konens foreldre kan de ikke dra. Der bor familien til svogeren som har mistet huset og ikke mottar noen form for stønad. Fernando tar på seg noen svartjobber her og der, men han greier ikke å betale avdragene på huset og banken truer med å kaste familien ut. Fernando frykter han vil bruke resten av livet til å betale avdrag på et hus han ikke lengre eier, da Regjeringen har valgt å ikke forandre på den absurde loven som tillater at dette skjer.
En dag ser Fernando ingen annen utvei enn å ga til banken og lenke seg til en stolpe for å vekke oppmerksomhet rundt situasjonen sin. Politiet kommer og sager av lenkene med motorsag og Fernando blir arrestert. Han føler ingen lettelse da han blir sluppet fri, for brevene fra banken fortsetter å komme.
En sen kveld skjer det uunngåelige. Fernando går ut på balkongen og fra syvende etasje ser han flere store politibiler som ligner på krigstankere parkere på fortauet. En hær av politimenn med blekksvart hjelm og skjerm, nærmer seg inngangen. Sekunder etterpå, banker de på døren. Fernando, ved hjelp av naboene, gjør alt for å forhindre utkastelsen. De gråtende barna, kledd i pysjamas, blir dratt ut av armene på foreldrene sine og en etter en blir de båret ned til den mørke gaten.
Det er på tide at Rajoy tar av seg slipset, får seg et par nye briller og besøker Fernando og konen hans i den lille leiligheten de deler med tre andre familier og hører på deres historie. At landets president kan påstå at spanjolene går en lys framtid i møte når over 13 millioner lever i fattigdom, er rett og slett uakseptabelt.