Bakgrunnen til kvinnene og barna på krisesenteret og barnehjemmet i Altea er så tragisk det er vanskelig å begripe. Takket være arbeidet til Elisabeth Skarveland og hennes team, har de fått et håp om en bedre fremtid.
Klokken er halv elleve onsdag morgen da Din Reportasje går gjennom inngangsdøren til krisesenteret og barnehjemmet i Altea. Jeg blir møtt av Elisabeth Skarveland, som er født i Norge men oppvokst i Spania. I de tre siste årene har hun jobbet aktivt sammen med EMAUS –en paraplyorganisasjon for barnehjem og krisesentre i Spania. For to og et halvt år siden stiftet hun hjelpeorganisasjonen Hjelp Oss å Hjelpe Costa Blanca som hun bruker til å samle inn støtte og få ressurser til senteret.
Sammen med Skarveland står Vima Cano, som jobber fast på senteret, og Tonje Fjeldberg Elsehaug, en av de frivillige. De peker på alle kassene med brukte klær som har kommet inn. En av kvinnene som bor på senteret kommer bort til oss og tar en titt. Hun tar opp en barnebukse og en jumper, og smiler fornøyd.
«Har du fått skoene jeg lovte deg?» spør Skarveland.
Kvinnen rister på hodet.
«Det skal jeg se til at du får. Hvilket nummer var det du brukte, igjen?»
Blikket til Skarveland vender tilbake til meg.
«Jeg har konsentrert meg om å hjelpe to av sentrene til EMAUS for små barn og mishandlede kvinner med sine barn», sier hun. «Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe flere, men per dags dato er jeg alene på Hjelp Oss å Hjelpe Costa Blanca, og jeg rekker rett og slett ikke alt som må gjøres og oppdateres. Det hadde vært veldig flott om frivillige hadde tatt kontakt med meg. Jeg trenger all den hjelp jeg kan få.»
Hun legger til:
«Vi trenger så mye. Alt vi kan få inn av donasjoner når det gjelder klær, barneutstyr, leker og økonomisk hjelp kommer utrolig godt med. Folk kan gå inn på Facebooksiden til Hjelp Oss å Hjelpe Costa Blanca som jeg bruker veldig aktivt til å spre ordet om hva vi gjør og hva vi trenger.»
På grunn av dårlige økonomiske tider i Spania, sliter EMAUS med å få inn betalingene de har rett på fra Genaralidad Valenciana. Dette har gjort av de ligger på etterskudd med betalinger av lønn til de som jobber på senteret og huslånet, blant annet. Når betalingene endelig kommer –og det kan ta flere år– går mye av pengene til å betale renter på skatter, lån og ‘seguridad social’.
«Vi er inne i en vond sirkel», opplyser hun. «Per dags dato overlever vi kun med hjelp av organisasjoner og de pengene jeg selv og andre private bidrar med.»
Hjelp Oss å Hjelpe Costa Blanca har i de siste to årene brukt mye penger på senteret. Pengene går til å handle inn mat, betale gass, strøm og andre nødvendigheter slik som medisiner, bensin, skolebøker etc. Takket være donasjoner fra private har de også klart å pusse opp oppholdsrommet, kontorene, ett soverom, ett kjøkken og lekerommet til barna, samt stuen til kvinnene som bor på senteret.
«Alt i alt har vi til dags dato brukt over 200.000 euro», sier Skarveland. «Vi bruker 3000-4000 euro i måneden på mat, gass, bensin, medisin og andre daglige kostnader.»
Skarveland foreslår vi går gjennom senteret slik at Din Reportasje får sett hvordan ting fungerer og hvem som bor der. Vi starter i toppetasjen, altså krisesenteret, hvor ni kvinner og 12 barn bor. Jeg spør om det er hovedsakelig spanjoler det er snakk om.
«Det er litt av hvert, og vi har hatt folk fra Nederland og England, og akkurat nå bor en kvinne fra Australia her. Men mange er afrikanske muslimer eller sigøynere. Hadde de ikke kunne kommet til et krisesenter, måtte de ha bodd på gaten. De har ingen andre steder å dra.»
Hun gir meg et oppgitt blikk.
«Når det gjelder muslimene, så er de ofte kvinner som har kommet med mannen sin til Spania fra fattige land i håp om et bedre liv. De har enten blitt mishandlet eller mannen har funnet seg en ny kvinne og kastet dem ut. Når det gjelder sigøynere, så blir de kvinnene som forlater mannen sin utstøtt av familien, ja faktisk hele slekten.»
Hun ser på barna som løper rundt oss.
«De fleste kvinnene som blir mishandlet av mannen sin, holder ut i det lengste. Men når de får barn og ser at volden også går utover de små, så drar de. Det er derfor vi mottar så mange kvinner med små barn.»
Det første rommet vi kommer til, er hovedkontoret, hvor altmuligmannen Enrique Iborra Duarte holder til. Han passer blant annet på at barna gjør leksene sine og hjelper ellers til med alt annet de trenger. To små jenter og en gutt i femårs alderen, flokker seg rundt oss.
«Se, jeg har fått en ny bil», sier gutten med et bredt smil.
Den ene jenta, med langt brunt hår, stiller seg foran ham.
«Skal jeg danse for dere?» gliser hun.
Hun tar oss med til rommet hvor hun bor sammen med moren sin. Det er ikke så veldig stort, men det har det som trengs, som senger, leker, og til og med en gammel TV. Moren setter på musikken og datteren danser i vei mens hun klapper i hendene og tramper beina i gulvet. Jeg skal til å ta et bilde, men Skarveland stopper meg.
«Av sikkerhetsmessige årsaker er det ikke lov til å ta bilder av de som bor her», sier hun alvorlig. «Da kan vi få problemer. Ingen må vite hvor de oppholder seg.»
Moren til den lille jenta kikker unnskyldende på meg.
«Jeg håper det ikke er altfor rotete her. Jeg skulle kanskje gjort rommet finere for bildene.»
«Det er pent nok her», svarer jeg. «Det ser veldig koselig ut, det er det som teller.»
«Ja, det er sant», smiler hun forsiktig. «De tar så godt vare på oss her og gir oss alt vi trenger. Jeg kan ikke beskrive hvor snille de er med oss, og hvor takknemlig jeg er.»
Vi går videre til lagrene, hvor det er mat, bleier, medisiner, såpe og shampo.
«Vi får en del mat fra matbanken i Alicante, og vi mottar stor støtte og hjelp fra folk i nærområde som kommer med ting vi trenger», sier Skarveland.
Hun tar frem en pakke med bleier.
«Disse er kjøpt i Norge. Bleier er veldig billige der i forhold til Spania, og vi har mange eldre damer som kjøper inn flere pakker og tar med seg på flyet når de kommer hit. De tar også med klær som barnebarna deres har vokst ut av, og det setter vi stor pris på. Mye av det er veldig bra, merketøy. Vi vil ikke at barna skal skille seg ut på skolen fordi de går verre kledd enn de andre. Vi vil at de som bor her skal føle seg som alle andre barn, og ikke utstøtt på noen måte.»
Hun legger til:
«Det samme gjelder kvinnene. Vi gjør vårt beste for at de kan gå i fine klær, og at de har alt annet de trenger for å føle seg velstelte. Og ikke minst likeverdige. Vi behandler dem som en av oss. Dette er veldig viktig for meg. Vi gjør ting sammen, og vi spiser sammen. Det skal ikke være noen forskjell på oss. Vi er alle mennesker.»
Inne på det nye kjøkkenet smiler Skarveland og Fjeldberg Elshaug varmt til hverandre.
«Oppussingen av kjøkken og stue hos damene ble gjort på dugnad av en gjeng pensjonerte nordmenn fra turistkirken i Benidorm», sier Skarveland.
Hun åpner kjøleskapet.
«Som du ser så har vi bare det mest nødvendige.»
Hun peker på skapene på den andre siden.
«Der har vi tørrmaten, som kjeks og brød.»
Duarte åpner et av skapene med nøkler.
«Hvorfor er det låst?»
«For ellers forsvinner maten fort.»
Skarveland trekker på skuldrene.
«Som sagt, vi har bare det mest nødvendige. Det er ikke noe ekstra, dessverre.»
En av kvinnene på senteret avbryter oss. Hun ser på meg med et par desperate øyne.
«Unnskyld meg», sier hun ydmykt. «Jeg mener ikke å forstyrre dere, men jeg må bare benytte anledningen til å spørre om hjelp. Jeg vil så gjerne jobbe. Jeg er flink til å vaske hus, og jeg er til å stole på. Jeg trenger bare noen timer hver uke i noen hus, og med det vil jeg klare meg.»
Hun gir meg et håpefullt blikk.
«Kan du være så snill å snakke om meg til folk du kjenner? Jeg trenger penger til å få mitt eget hjem, for først da får jeg tilbake sønnen min som bor sammen med faren sin nå. Situasjonen min er ikke enkel, og eksmannen min bruker barnet mot meg. Men for øyeblikket har han det bra.»
Tårene spretter ut fra øynene hennes.
«Jeg har flere bilder av ham. Han er helt skjønn. Vil du se?»
Skarveland og Fjeldberg Elshaug leder meg ned trappen til barnehjemmet. Per dags dato er det ni småbarn der.
«Det er så mange triste og tragiske historier her», sier Skarveland med et alvorlig blikk. «Her har det kommet inn barn med blåmerker overalt, og noen av de har blitt slått så hardt at de har rett og slett blitt dumme fordi slagene har gått utover hjernen deres. Noen barn har kommet inn med seksuelle sykdommer de har fått etter gjentatte overgrep. Små barn med råtne tenner og babyer med sopp i munnen… Jeg greier knapt å tenke på det.»
Hun rister på hodet idet vi går inn i et lite barnerom med en stor babyseng.
«For ikke så lenge siden kom det inn et nyfødt tvillingpar. Moren var narkoman og skrev fra seg alt ansvar for dem. Det er det beste i slike tilfeller, for da kan vi begynne å se etter et nytt hjem for dem umiddelbart. Det er lange lister med folk som vil adoptere.»
Hun trekker på smilebåndet.
«Mens babyene var her, satt jeg i timevis med dem på brystet mitt, de ble så rolige av det. Jeg elsket de stundene. Det er i slike øyeblikk du skjønner at alt dette slitet er verdt det.»
Det er veldig stille overalt. Skarveland kan fortelle at siden det er påske, er barna på ferie hos fosterforeldre. Bare en handikappet gutt på seks år er tilstede på lekerommet. Han er blind og nesten døv, og han sitter i rullestol.
«Moren hans var også narkoman, og han ble født slik. Han ble sendt hit for å dø, og det er ikke noen som vil ha ham. Ingen trodde han skulle leve noe særlig lenge, men se på han nå! Han har faktisk blitt mye bedre, og etter mye trening greier han å stå og ta noen skritt med litt hjelp.»
Tårene presser på bak øynene hennes. Hun greier knapt å fortsette å snakke. Hun setter seg ned ved siden av gutten, og begynner å synge. Barnet løfter hendene og begynner å klappe. Det er vanskelig å forklare med ord; øyeblikket er bare magisk.
På veien ut, går vi gjennom kjøkkenet. Der står kokken og lager mat. Mens de andre går ut døren, stopper jeg for å utveksle et par ord med henne.
«Elisabeth er en engel», sier hun. «Hadde det ikke vært for henne, så hadde dette senteret blitt stengt for lenge siden. Hun er så sterk, og er ikke redd for noe. Hun kjemper og kjemper, og gir aldri opp. Men hun trenger hjelp. Kan du ikke skrive noe om det?»
Ute i gården snakker Skarveland og Fjeldberg Elshaug om veldedighetskonserten som skal finne sted mandag 13. april klokken 18.00 på kulturhuset (Casa Cultura) i Alfaz del Pi. Den kjente jazz- og bluesmusikeren Therese Ulvan står for musikken, og Torgrim Holte er kveldens konferansier. Det blir også underholdning av barn fra den norske barnehagen, og de norske skolene.
«Jeg håper det blir fullt hus, sier Fjeldberg Elshaug. Det vil bli et stort lotteri med fine premier, som utstyr fra Barking, kunst av Ellen Maria Brende, rideturer fra Hipica Sierra Helada, Fred Hamelten brynstyling, designerklær fra Wollanse m.m. Entre vil være 5 euro per person som uavkortet går til organisasjonen sitt arbeid.”
Skarveland legger til:
«Og jeg håper inderlig at vi greier å skape bevissthet rundt det at vi trenger mere hjelp. Vi trenger flere frivillige og alt vi kan få av mat, barneutstyr og økonomisk hjelp.»
Beskjeden er klar. Hjelp oss å hjelpe – blant annet ved å fylle hele Casa Cultura på mandag. Det er plass til 450 mennesker som sammen kan gjøre en stor forskjell — både for de som bor på senteret og håpets helter som hjelper dem.
DIN REPORTASJE: Lik vår Facebookside Din Reportasje/Your Story og motta alle reportasjene vi legger ut.