Etter stort press fra lokalmiljøet som lenge har anklaget ledelsen på Auxilio de Animales de Alfaz del Pi for mishandling av dyrene, ble mottaket endelig stengt. Mange fryktet massiv avliving av hundene og kattene. Men takket være norske Rita Ringdal og andre frivillige, blir dyrene omplassert.
Det er mye styr ved inngangen idet jeg ankommer senteret. Engstelige hunder som bjeffer overalt, en gruppe mennesker som diskuterer høylytt mens de blir observert av politi og et par journalister med kamera. Jeg går inn og blir møtt av Rita Ringdal, dyrenes Mor Teresa.
-Jeg har det veldig travelt akkurat nå, sier hun og peker på en hvit hund med brune flekker. Han har et trist blikk og halen mellom beina.
-Ta et bilde av denne.
Hunden har et bredt sår som ligger som en kjetting rundt halsen. Han hoster og hoster. Jeg stryker han på hodet mens jeg ser på Rita.
-Har du funnet et nytt hjem til den?
-Den skal til et hundehjem i La Nucia, sier hun. Jeg har fått plass til mange av dyrene på slike hjem.
Telefonen hennes ringer. Hun ser unnskyldende på meg.
-Jeg må dessverre gå ut med flere hunder nå, men jeg er straks tilbake.
ELENDIGE FORHOLD
Jeg snur meg og blir møtt av en gammel brun tispe som ligner på en overvokst labrador. Hun ser dystert mot utgangen og nekter å gå videre. Maria Eugenia Villanueva, byråd fra Partido Popular, drar i reimen.
-Kom igjen, da, sier hun. Du kommer til å bli tatt godt vare på. Ingen skal gjøre deg noe vondt.
-Har du adoptert denne hunden, spør jeg.
-Nei, den skal til et hundehjem ikke så langt herfra. Jeg er fadderen og skal betale for det hun trenger av mat og veterinær.
Mayte Huerta, talsmann for PP, kommer bort til oss. Hun kikker oppgitt på en vakker hvit og brun Podencotispe som blir båret ut av senteret. Hunden er livredd og greier ikke å stå på egne bein.
-Dette er helt forferdelig, sier Huerta. Disse dyrene har levd under elendige forhold i flere år.
Villanueva er enig.
-Nicole Neumann, som har drevet dette senteret, har mottatt 18 000 euro fra staten hvert år. Når man ser på disse stakkars dyrene, skjønner man fort at pengene har blitt brukt til alt annet enn å ta vare på de. Borgermesteren (PSOEs Vicente Arques) har visst om denne saken i lang tid, men har ikke gjort noe. Jeg fikk tak i rapporten og leste den på et rådhusmøte 30. Oktober. Dagen etterpå, forlangte jeg at senteret ble stengt.
En annen dame, Diana, kommer bort til oss.
-Dette må ikke bli nok en kampsak mellom PP og PSOE, insisterer hun. Det er mange av oss som har vært med på å få dette senteret stengt. Mange naboer og andre som har kjent til situasjonen her, begynte å samle underskrifter for tre år siden.
Jeg ser etter Rita. Hun er ikke å finne. Noen sier hun har kjørt en av hundene til veterinæren.
Jeg går noen meter framover, hvor jeg finner et stort bur med katter. En av de ligger på et høyt bord like bak gitteret. Den løfter sakte på hodet og gir meg et dovent blikk.
Jeg går videre og kommer til en liten gang med bittesmå tomme rom hvor hundene har vært innestengt dag og natt. Det lukter så ille, det gjør nesten vondt i nesen. Det er lite med plass; tar man et par skritt i hver retning møter man veggen.
Lenger ned finner jeg flere, litt større bur. Hundene som ennå ikke er omplassert, holder til her. Hver gang noen nærmer seg buret deres stikker de nesen ut, desperat for litt kos. En av hundene hopper opp og setter potene fast i døren for å vekke min oppmerksomhet. Jeg nærmer meg. Hun er svart og nokså stor, den typiske hunden ingen adopterer. Hun bjeffer ikke, bare gråter. Jeg stryker labben hennes og får et kjærlig blikk tilbake.
NEKTER MISHANDLING
Jeg tar fram kameraet og skal til å knipse et par bilder, da to politimenn, som ikke ser spesielt vennlig ut, plutselig dukker opp bak meg.
-Er det noe problem at jeg tar bilder, spør jeg.
-Du har ikke lov til å være her, sier en av dem.
-Jeg er journalist.
-Du må ha tillatelse fra eieren av stedet, opplyser han og peker på en usedvanlig mager kvinne i førtiårene som sitter på en stol bak hjørnet, ansiktet begravd i hendene.
-Er det du som er Nicole Neumann, spør jeg. Jeg skulle gjerne spurt deg et par spørsmål.
Hun møter blikket mitt noen sekunder. Deretter snur hun på hodet og stirrer ut i den tomme luften.
-Jeg vil ikke si noen ting, sier hun.
-Hvorfor ikke det?
-Så det jeg sier ikke blir brukt mot meg.
-Jeg vil bare gi deg muligheten til å gi din versjon av saken.
Hun trekker pusten og holder den noen sekunder.
-De sier jeg har mishandlet dyrene. At de ikke har fått riktig mat og stell. Men det er ikke sant. Dette skjer fordi jeg ikke har papirene som skal til for å drive senteret her.
NESTEN 200 DYR OMPLASSERT
En ung mann, Miguel, går forbi. Han holder en reim i hånden. Ved siden av han, tripper en stolt liten lysebrun fyr. Hodet er hevet og den tynne lille halen vipper febrilsk fram og tilbake.
-Ny hund? Spør jeg. Den ser veldig fornøyd ut …
-Disse gatehundene er veldig smarte. Denne vet allerede at den har fatt et ordentlig hjem.
Endelig får jeg en samtale med Rita. Mens hun snakker til meg, følger øynene hennes nøye med alt som skjer rundt oss.
Hvor mange dyr var det her før dere satte i gang med omplasseringen?
-Opprinnelig var det nesten 200, i forrige uke var det 68 og nå er det bare 15 igjen. Før uken er omme, er alle dyrene omplassert.
-Du, jeg snakket med Nicole, kvinnen som drev senteret. Hun virket veldig opprørt.
-Ja, det var hun nok, for hun har tapt store inntekter. Jeg har brukt tusenvis av kroner fra min egen lomme her. Jeg har betalt for å få ut hunder som trengte øyeblikkelig legehjelp. Da jeg ble nektet adgang, betalte jeg folk for å hente ut dyr.
En av de frivillige kommer bort til oss med et forskrekket ansikt.
-Rita, det er en jeger som vil ta med seg den hvite og brune Podencotispen. Men hunden er livredd, og er ikke egnet til jakt.
Rita rister bestemt på hodet.
-Det blir ikke aktuelt. Uansett må hun bli sterilisert før hun kan gis bort i adopsjon. La meg prate med mannen.
PRISER RITA RINGDALS ARBEIDE
To sprudlende engelsktalende unge damer kommer mot oss. De smiler bredt til Rita.
-Jeg er så happy, sier Claire Bird. Det er jo nesten ikke dyr igjen her!
Hun har selv adoptert flere hunder og er en av de som donerer penger til Spaniahundene slik at Rita kan redde og sterilisere flest mulig dyr.
-Jeg er så glad for det arbeidet Rita gjør, sier Bird. Hadde det ikke vært for henne, hadde ingenting skjedd her.
Da jeg skal til å forlate senteret, helt ved utgangen, oppdager jeg et lite gitter i murveggen. To store hunder, som ser ut som bamser, stikker nesen ut og slikker hånden min. De ser ut til å trives i hverandres selskap. Når den ene går bort, følger den andre etter og sammen legger de seg ned i skyggen.
På vei mot bilen min, spaserer jeg langs den lange murveggen som skiller meg fra de innstengte hundene. De bjeffer engstelig. Jeg kjenner hvordan tårene triller nedover ansiktet mitt. Jeg ønsker jeg kunne adoptere hver og en av de. Sjansene for at de kommer til å tilbringe resten av livet på forskjellige dyremottak eller en dag bli avlivet, er stor.
Så kjære leser, har du lyst på hund, ta kontakt med Rita på spaniahundene.no og adopter et av disse dyrene.