Sykepleieren Javier Sánchez Clavero nølte ikke med å ta grep fra Norge for å hjelpe sine medmennesker i Valencia da katastrofen fant sted den skjebnesvangre 29. oktober i fjor.
Den 29. oktober var Javier i Norge, hvor han jobbet som sykepleier i Tromsø på UNN-sykehuset. Han ble sjokkert da han så de første bildene som ble publisert på sosiale medier fra katastrofeflommen.
-Jeg kjente at jeg skalv, det var ikke til å tro, og situasjonen ble bare verre minutt for minutt. Jeg har ikke familie i Valencia, men jeg er spanjol. Umiddelbart kjente jeg en trang til å gjøre noe.
Siden han jobbet hver dag, kunne han ikke reise til Spania. Så han bestemte seg for i første omgang for å starte en innsamling blant sine venner.
-Jeg fikk god hjelp av min kjæreste. Siden vi ikke kunne hjelpe til med å være i Valencia fysisk, fant vi ut at det beste var å samle inn penger blant venner som i likhet med oss bodde utenfor Spania, for å gi dem en mulighet til å hjelpe til. Så tok vi kontakt med frivillige som var i Valencia og som vi kjente personlig, og spurte dem hva de trengte og hva ofrene trengte.
Alle ville hjelpe
Paret la ut flere innlegg på sosiale medier, hvor de oppfordret venner til å samarbeide ”langveis fra”. Spanjolene begynte å donere euro til Javiers spanske konto. Etter to dager hadde det kommet inn rundt 2000 euro.
-Vi investerte pengene i rengjørings- og desinfeksjonsmidler. Våre venner i Valencia hadde sagt det var det de trengte mest for øyeblikket. Vi kjøpte også litt boksmat. Alt dette tok våre venner med til distribusjonsstedene som ble satt opp i de berørte byene. Vi donerte også 300 euro til et dyrehjem, som trengte hjelp til gjenoppbygging og til å kjøpe mat til hundene og kattene de hadde.
Javier skjønte raskt det måtte mye mer til. Ettersom paret hadde mange gode venner i Norge og et stort kontaktnett, ble det satt opp en spleis. Paret forklarte hva de ønsket å gjøre, og ba om penger for ofrene i Valencia.
– Vi begynte å spre spleisen gjennom alle mulige kanaler. Vi lot den stå åpen i tre uker, mens vi tenkte på hvordan vi skulle bruke pengene vi fikk inn på best mulig måte. Vi ønsket å finne ut hva folk hadde mest behov for, ved siden av mat og rengjøringsmateriale. Vi hadde en slik trang til å hjelpe, og det begynte å gå opp for meg at jeg måtte komme meg til Valencia. Under pandemien jobbet jeg lange dager i Norge, det var helt umulig for meg å gjøre noen ting for de mange spanjolene som ble hardt rammet økonomisk. Nå hadde jeg sjansen til å gjøre noe, en forskjell.
En apokalyptisk scene
I begynnelsen av desember stengte paret spleisen. Da hadde de fått inn 53.708,82 kroner til saken.
-Jeg ville forsikre meg om at pengene hom frem til riktig sted, til dem som trengte det mest. Jeg bestemte jeg meg for å avslutte kontrakten min på sykehuset og reise til Valencia, slik at jeg kunne se situasjonen for meg selv, og ikke minst snakke med folk og undersøke mer om de reelle behovene.
Da Javier kom til Valencia, var det en apokalyptisk scene som møtte ham.
-Det var ikke til å tro. Det hele var uvirkelig. Biler med knuste vinduer og gjørme overalt. Butikker og hus på bakkeplan hadde blitt fullstendig ødelagt. Det så ut som om en bombe hadde eksplodert. Dører og vinduer var knust, trafikklys fungerte ikke og gatene var fulle av politi som prøvde å organisere trafikken. Hundrevis av mennesker stod i kø for å få mat fordi alle supermarkedene var praktisk talt ødelagt. Følelsen jeg fikk var at jeg hadde kommet til en forlatt og lovløs by. Det som slo meg mest av alt, var at på nyhetene så man kun bilene i utkanten av byen. Man fikk inntrykk av at alt var greit i selve byen, men der var alt fullstendig ødelagt.
Javier var i Valencia-provinsen i ti dager. Han fikk nok å gjøre. Mye mer enn han noen gang kunne ha forestilt seg på forhånd.
Kjørte Valencia rundt
-Jeg tok kontakt med mange forskjellige aktører, som deltok aktivt i hjelpearbeidet. Jeg møtte også mange av innbyggerne, folk som hadde mistet alt. Jeg fant en gruppe frivillige som hadde opprettet et samarbeidsnettverk for å donere møbler og apparater til folk i nød, men de hadde ingen til å ta seg av transporten. Da leide jeg den største varevognen jeg kunne finne i Valencia og begynte å kjøre til dem som ønsket å donere møbler, for deretter å kjøre dem til de trengende i Valencia.
Han smiler varmt når han tenker på alle de situasjonene som dukket opp på veien.
-Folk var så utrolig hyggelige, alle ønsket å hjelpe til så godt de kunne. Jeg husker at en gang kom jeg inn i et stort hus som virket som et palass. Jeg fikk med meg mye av det jeg hadde på listen over hva folk trengte i sine ødelagte hus, og jeg var så takknemlig. Før jeg dro, spurte jeg eieren av huset om han ikke tilfeldigvis hadde en ekstra sofa stående også. Jeg fortalte ham om en gammel dame på nitti som jeg hadde på listen min, og som manglet det meste, og hun hadde en sofa øverst på ønskelisten. Mannen ba om å få se på listen hennes, og med et stort smil sa han at når han tenkte seg om, så var det mye mer han kunne gi.
Javier forventet ikke så mye, siden han allerede hadde fått mer enn nok fra den gavmilde mannen.
-Jeg kunne ikke tro det da han sa det var bare å ta med meg alt den gamle damen trengte, og at jeg gjerne måtte komme tilbake med tom bil om jeg ikke fikk plass til alt. Gavmildheten var enorm overalt. Det er ingen tvil om at det var folket som reddet folket i Valencia i den verste tiden etter at katastrofen oppstod.
Javier tok seg også av å frakte kilovis med matforsyninger fra paviljonger som lå langt fra befolkningen, og som ikke ble delt ut på grunn av mangel på transport.
Vann gjennom vinduene
-Vi samlet inn alt, men fremfor alt vann, mye vann, fordi folk trengte det til å lage mat, drikke og dusje. Da vi hadde varebilen full, parkerte vi i berørte gater som var vanskelig tilgjengelig for militæret, og delte ut mat og vann til alle naboene. Det var en flott opplevelse. Det varmet å se hvordan ofrene stod sammen og tok vare på hverandre. Så fort vi parkerte på et sted, ble alle informert av sine naboer om at vi var der. Det samme skjedde den siste dagen, da jeg fant familiene jeg skulle kjøpe hvitevarer til.
Javier kom opp i mange situasjoner som var vanskelige å håndtere følelsesmessig. Han husker spesielt godt en kvinne som bodde på gatenivå, og som opplevde katastrofen som en skrekkfilm.
-Hun både jobbet og bodde på gatenivå, og flommen tok absolutt alt hun eide. Huset hennes hadde to etasjer, og da flommen plutselig kom, steg vannet raskt og dekket alle dører og vinduer. Vannet rant gjennom vinduene, og hun måtte bære sin eldre mor på skuldrene til andre etasje da hun fryktet de ville drukne. Ved inngangen, rett foran døren, hadde det samlet seg biler som lå oppå hverandre. Når vannet endelig forsvant, kom de seg ikke ut. Det tok hele tre dager før hjelpen kom.
Men det var også mange gode øyeblikk, som varmet hjertet i så stor grad at Javier fikk lyst til å gråte.
Stort samhold
-Samholdet var så stort, en hel nasjon bidro. Men som jeg nevnte i stad, det var spesielt samholdet mellom naboene – ofrene -, som gjorde størst inntrykk på meg. Jeg glemmer aldri den gamle bestemoren, hun var godt over 90 år, og bodde alene. Da vi delte ut vann en dag, kom folk strømmende til. Flere tok med seg vann til den gamle damen. Dette var i Calle Cataluña i Catarroja. Hun sov på en luftseng og så på TV i en strandstol. Da vi spurte på gaten hvem som trengte hjelp mest, sa alle naboene at det var henne.
Javier skaffet kvinnen en ordentlig seng, to nattbord, en sofa og mye mat og vann.
-Hun var så takknemlig, jeg vil aldri glemme blikket hennes da vi kom kjørende med møblene.
Det var imidlertid også folk som prøvde å benytte seg av tragedien, som kjeltringer utkledd som brannmenn og som gikk inn i forlatte hus for å stjele.
-Jeg så det overalt. Jeg husker spesielt en situasjon der jeg var sammen med en gruppe frivillige, som tilfeldigvis var politi. Mange sykler ble reddet fra oversvømte garasjer og satt på gaten slik at eierne kunne finne dem. En dag kom vi over en varevogn som kjørte fra sted til sted og tok syklene med seg. Vi fulgte etter han en stund, til vi stoppet han. Han ble bedt om å sette hver sykkel tilbake. Han protesterte, frem til han skjønte det var politi han hadde med å gjøre.
Hjelpen må fortsette
Han oppfordrer folk til ikke å glemme Valencia, for tragedien har bare så vidt begynt for mange.
-De trenger all den hjelp de kan få. Om hvor fort de får denne hjelpen er avgjørende for deres fremtid. Det er viktig at ting blir godt organisert, så man vet hva det er folk trenger mest i hvert øyeblikk. Da jeg var i Valencia
første gang, oppdaget jeg at det var overflod av donasjoner i form av mat og klær. Mye av det ble stående i paviljonger, og står der fremdeles. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å bidra hovedsakelig med hvitevarer. Men ikke alle hadde elektrisitet. Planlegging om hvordan man skal bruke ressursene er nødvendig om man vil hjelpe til på en effektiv måte.
Så langt sykepleieren ser akkurat nå, det folk trenger mest er å pusse opp husene sine.
-De trenger hjelp til å bygge opp alt igjen. Spesielt eldre mennesker som bor alene. De frivillige er deres eneste håp akkurat nå. De har ingen andre å støtte seg på. Vi trenger byggematerialer og arbeidskraft. Det trengs mennesker med spisskompetanse som vet hva de gjør og hva som trengs.
Han er også bekymret over alle uavhengige arbeidere som ikke bare har mistet alt de eier, men også jobben og dermed inntekten.
-Dem er det mange av. De har måttet stoppet sin aktivitet, og står uten arbeid. Alt de trenger er litt hjelp til å starte på nytt. Det skal ikke så mye til. En kvinne vi hjalp, jobbet som sydame i eget lokale. Før flommen hadde hun mange kunder. Hun mistet alt, også symaskinene som kostet over 1000 euro stykk. Vi skaffet henne en symaskin, som hun nå bruker hjemmefra. Det vil ta tid før hun får tilbake livet sitt, men hovedsaken er at hun har fått den hjelpen hun trenger til å fortsette, selv om det akkurat nå er under litt vanskelige forhold.
Javier tror at om alle bidrar til å gjenoppbygge Valencia, er det mulig at provinsen kommer seg på beina igjen om et år eller to.
-Det vil ta mange år om vi ikke hjelper til. Folket må tilbake til normaliteten så raskt som mulig. Det betyr alt.
NB: Vi i DIN REPORTASJE slår oss sammen med Javier og lanserer aksjonen, «Alt for Valencia». Målet er å hjelpe noen å pusse opp hjemmet sitt. Blant annet publiserer vi en spleis 22. mars, og som du vil finne på Facebooksiden til Din Reportasje/Tu Reportaje. Sammen kan vi gjøre en stor forskjell for noen som desperat trenger hjelp til å starte på nytt. Det skal ikke så mye til. <3