Idet jeg begynner å skrive dette, ringer ordene til Marianne Ramsland ennå i hodet mitt. Den tapre trønderjenta var en av mange tusen frivillige som etter flommen i Valencia-provinsen møtte opp med kost for å måke vekk gjørme og trøste ofrene. I intervjuet DIN REPORTASJE gjorde med henne i forbindelse med denne seksjonen vi har laget om katastrofen i vår- og sommerutgaven, spør hun seg selv om hva som hadde skjedd om noe lignende hadde skjedd i Norge. Om konsekvensene av flommen hadde vært de samme. For min del er jeg sikker på at situasjonen hadde vært annerledes. Det som skjedde i Valencia har jeg ennå, i likhet med spanjoler flest, vanskelig for å forstå.
At ødeleggelsene var så store, forundrer meg ikke. Hvor mange ganger har vi ikke sett hus og biler bli tatt av flom i dette landet, hvor korrupte politikere og forretningsmenn har bidratt til at det har blitt bygget i områder hvor det i utgangspunktet ikke kan bygges. Vannet har god hukommelse og flyter alltid ned samme vei mot havet. Mange har blitt rike på bekostning av uskyldige menneskeliv.
Myndighetene sviktet
Det som forundrer meg er mangelen på handlinger fra regjeringen i Valencia, hvor konservative PP (Partido Popular) styrer. Det er vanskelig å forstå hvorfor folket ikke ble varslet på sine mobiler på et mye tidligere tidspunkt. Varslet kom ikke før sent på kvelden den 29. oktober, flere timer etter at de første ofrene hadde mistet sine liv. Dette på tross av at AEMET (Agencia Estatal de Meteorología) hadde sendt ut rødt faresignal for flom flere timer tidligere. Det som forundrer meg enda mer, er hvordan politikerne i Valencia ikke tar ansvar. Da tenker jeg spesielt på presidenten i Valencia-regionen, Carlos Mazón, som skylder på sentralregjeringen og nekter å gå av på tross av at valencianerne krever at han trer tilbake. Mange av dem som har mistet familiemedlemmer, mener at deres kjære ble drept av Mazóns mangel på handlinger. Noen går så langt som å kalle politikeren for ”assesino”, som betyr morder.
Mangel på lederskap
Mange spør seg selv hvorfor president Mazón ikke var der han skulle den skjebnesvangre 29. oktober i fjor. I begynnelsen kom politikeren med flere forskjellige forklaringer, for til slutt å innrømme at han var i et møte med en kvinnelig journalist. Ifølge presidenten, var det snakk om et lunsjmøte som varte hele fire timer (!), mellom 15.00 – 19.00, på samme tid som flere landsbyer i Valencia-provinsen raste. Mazõn har ved flere anledninger blitt spurt om å legge frem regningen for lunsjen, noe han ikke har gjort. Det er egentlig irrelevant. Jeg tenker at når du er øverste leder og hovedansvarlig for folket som bor i din region, så holder du deg ved roret i en slik situasjon, uansett. Det kunne gjort en forskjell for de 224 menneskene som mistet livet under flommen.
Ubegripelig
Det forundrer meg også at sentralregjeringen, altså PSOE (Partido Socialista Obrero Español), ikke reagerte da visepresidenten, til tross for flere forsøk, ikke greide å snakke med Mazón (som skyldte på dårlig dekning) og ingenting skjedde. Jeg skjønner at det er viktig å respektere lover og regler, og at vi må respektere den autonome makten hver region har i Spania. Det er logisk at det er regionale regjeringer som har ansvaret i slike situasjoner. De er lokalkjente, og kan enklere ta de rette beslutningene til riktig tid. Men når folk dør på direkten og man ser at de nødvendige tiltak ikke blir iverksatt, kan man ikke følge lover og regler. Jeg mistenker at ting hadde vært annerledes om sentralregjeringen og regjeringen i Valencia-regionen hadde vært fra samme politiske parti. PSOE og PP har aldri vært kjent for å samarbeide eller bli enige om noe som helst. Det grenser til det pinlige.
Ingen fremtid
Det som opptar meg akkurat nå, er valencianerne, som lider og vil lide i lang tid fremover. Katastrofen har så vidt begynt. Mange liv har blitt fullstendig ødelagt. Jeg er spesielt opptatt av den eldre samfunnsgruppen, for dem er det for sent å starte på nytt. I julen, på nyhetene, var det mange reportasjer fra forskjellige landsbyer i Valencia. Jeg husker spesielt én av dem, som viste et par åttiåringer hjemme i stuen. Veggene hadde blitt ødelagt under flommen, bare murstein stod igjen. Gulvet var også bare stein. Måten de fikk litt varme på i den kalde og fuktige stuen, var vondt å se på. Lange ledninger, og motorer som lagde en grusom lyd. Det var ikke noe juletre. Eldre mennesker kan ikke bo slik, men hva skal man gjøre når man har mistet alt og ikke har noe sted å dra til? Mange har ikke familie, og eneste alternativ er å bli der de er. Andre ønsker ikke å forlate hjemmet sitt, selv om gjørmen ennå klistrer seg som lim i noen hjørner.
Folket redder folket
Det som gir håp for Valencianerne, er den grenseløse solidariteten. Et uttrykk som har blitt gjentatt uttallige ganger på sosiale medier i det siste, er ”El pueblo salva al pueblo” (folket redder folket). Nylig var det en reportasje på TV om akkurat dette. En rekke mennesker som hadde startet innsamlinger for ofrene ble intervjuet. En av dem var talsmannen for en gruppe Michelin-kokker, som kunne fortelle at i tillegg til innsamlingen de hadde startet, skulle de også arrangere flere begivenheter i 2025 og 2026, hvor de skulle selge gourmetmat til inntekt for ofrene. Det jeg husker mest fra reportasjen, var det øyeblikket talsmannen kikket rett inn i kameraet og insisterte på at vi ikke måtte glemme Valencia.
”Selv om vi og mange andre kommer med hjelpetiltak, må ikke dere andre stoppe eller la være å hjelpe. Viktigst av alt er å inspirere andre til å hjelpe, så vi kan få Valencia på rett kjøl igjen så fort som mulig.”
Alt for Valencia
Uken etter at katastrofen fant sted, dro en venninne og jeg ut for å handle for Valencia. Vi blødde begge etter å gjøre noe for ofrene. Vi hadde et rikelig budsjett, da to av magasinets lesere dagen i forveien spurte om vi ikke kunne handle for dem også. Vi kjøpte alt fra mat og såpe til koster og dyner. Det føltes veldig godt å kunne bidra med noe, men jeg skjønte raskt at det ikke var nok. Jeg kan gjøre så mye mer, spesielt om jeg får dere leserne med på laget.
Planen er følgende: Vi skal vi finne en person, et par eller en familie som desperat trenger hjelp til å pusse opp huset eller leiligheten. Vi har spanjolen Javier Sánchez Clavero med på laget. Han har som oppgave å finne noen som virkelig trenger vår hjelp. Noen som ikke har andre alternativ. Noen som har mistet alt. All fokus kommer til å bli lagt på et og samme sted. Vi vil fortelle kapittel for kapittel om alt som skjer på Facebooksiden til Din Reportasje/Tu Reportaje.
Hvordan kan du hjelpe til? Neste uke setter vi opp en en spleis hvor du kan bidra økonomisk. Du finner den på Facebooksiden til Din Reportasje/Tu Reportaje. Husk at ingen sum er for liten, det er sluttresultatet som betyr noe.
Er du håndverker, hjelp gjerne til med selve arbeidet. Er du elektriker, hjelp til med elektrisiteten. Har du hvitevarer du ikke trenger og som er i god stand, kjør dem til stedet vi skal hjelpe. Har du mye penger til overs og føler en stor trang til å hjelpe, kjøp møblene på IKEA og få dem levert til huset. Har du en gammel bil til overs, kom med den. Gjennom Din Reportasje vil vi gi deg svar på alle spørsmål og hjelpe deg slik at din donasjon kommer frem. På forhånd, takk. <3
https://www.facebook.com/din.reportasje