Ann-Louise Gulstad har hele sitt voksne liv migrert fra land til land, og by til by. For 11 år siden kom hun til Costa Blanca, hvor hun i dag er aktuell med sin andre bok om det hun selv beskriver som et paradis.
Det er snart vinter på Costa Blanca, og Ann-Louise skal starte en etterlengtet ferie. Om noen få dager skal hun dra til Madrid, som var hennes hjemby i nesten 20 år. Hun gleder seg til bare å hvile noen dager. De siste månedene har hun hatt lite tid til seg selv.
-Jeg jobbet livet av meg i 2025 for å komme i mål med alt arbeidet knyttet til magasinet DIN REPORTASJE og VEIVISEREN II – Costa Blanca. I Madrid kan jeg slappe av. Byen er fremdeles hjemme på mange vis. Jeg har mange venner der, og man skal ikke se bort fra at jeg flytter tilbake en dag. Det ideelle hadde vært å bo mellom hovedstaden og Costa Blanca, og litt i Trøndelag. Kontrastene er enorme, og det gjør at man mottar mange impulser og inspirasjon som jeg personlig har stor nytte av i arbeidet mitt.
Som hovedsakelig går ut på å skrive. Pennen har hun hatt i hånden så lenge hun kan huske.
-Jeg tror man blir født journalist. Det er noe man har i blodet. De beste journalistene jeg kjenner, studerte alt annet enn journalistikk. Det morsomme er at nesten alle fotografene jeg kjenner – noen av dem er i dag blant Europas beste – studerte heller ikke fotografi.
Hadde egen avis
Helt fra hun var liten, har hun vært opptatt av omgivelsene rundt seg, og hun har alltid vært glad i mennesker.
-Som barn var jeg fryktelig reservert, og likte meg best i selskap med dem jeg kjente godt, som for eksempel min farmor Jenny, min onkel Affen og selskapsdamen Julie. Jeg brukte mye tid med dem. De bodde i min farmors hus i Bogen på Steinkjer. Jeg elsket å være der. Hjemme var mamma streng, men hos farmor fikk jeg spise skillingsboller med sirup eller sukker på. Men jeg likte også godt å være i mitt eget selskap. Ofte stengte jeg meg inne på rommet mitt, hvor jeg hadde alt jeg trengte for å være lykkelig, nemlig en dagbok og en skrivemaskin.
Hun begynte å skrive i en tidlig alder. Til å begynne med skrev hun kun dikt.
-Etter hvert ble jeg mer ambisiøs. Jeg drømte om å skrive en roman. På den tiden var jeg en flittig leser av tegneserieheftene Tuppen og Lillemor, og jeg slukte alle noveller som ble publisert ukentlig i Hjemmet og Ukebladet. Men jeg likte også å skrive om det som skjedde rundt meg. Det skrev jeg om i dagboken. Det ble etter hvert mange av dem. Noen har jeg tatt vare på.
Som tolvåring startet hun sin egen publikasjon, Bogaavisen. Ann-Louise var den eneste som jobbet i avisen, som hadde ti sider og som inneholdt små og store artikler om hendelser i nærområdet.
-Jeg var veldig opptatt av dyr, noe jeg fremdeles er, og det ble brukt mye sideplass på det. I begynnelsen skrev jeg alt for hånd. Jeg husker hvor begeistret jeg ble da pappa sa de hadde fått en kopimaskin på jobb, og som han kunne bruke til å trykke Bogaavisen. Opplaget gikk opp fra 10 til 20 på et blunk, ler trønderen.
Utdannet i Paris
Ann-Louise utdannet seg på The American University of Paris, hvor hun studerte ”International Affairs” og ”European Studies”. Der skrev hun for studentavisen El Planet. Da hun var ferdig med studiene, fikk hun praksisjobb på amerikanske ABC News sitt nyhetskontor i Paris.
-Selv om det var på ABC at jeg skjønte jeg ikke ville jobbe med TV – men den skriftlige pressen – var jobben noe av det beste som har skjedd meg. Jeg var omgitt av noen av verdens mest kjente produsenter og journalister, som jeg lærte mye av. Jeg sugde til meg alt som en svamp. Patricia Thompson, innehaver av flere Grammy priser, styrte avdelingen. Hennes mann, Jim Bittermann, hadde kontor vegg i vegg med meg. Han var en kjent figur, som senere jobbet som korrespondent for CNN.
Dette var samme år som Olympiske Leker ble holdt på Lillehammer. Da hele teamet reiste dit for å dekke begivenheten, ble nesten alt ansvaret lagt på Ann-Louise.
– Alle dro til Lillehammer, utenom meg, sekretæren og regnskapsføreren. Jeg fikk utlevert en liste med gjøremål, og fikk beskjed om å følge med på franske nyheter som alltid. Om det dukket opp noe interessant, kunne jeg forberede en sak om det. Jeg hadde lært mye, og sjefen hadde all grunn til å stole på at jeg ville gjøre mitt beste, men jeg var ikke klar for dette ansvaret. Jeg husker jeg skalv i knærne. Trodde de virkelig at jeg skulle greie dette på egen hånd? Alt var så nytt for meg, og jeg var livredd for å gjøre en feil. Nyhetsindustrien var veldig annerledes på nittitallet, og i de fleste tilfeller var alt mye mer komplisert siden vi ikke hadde den teknologien vi har i dag. På den tiden sendte vi bilder og film fra Paris til hovedkontoret i New York via satellitt, fra et rom som hadde dusinvis av store knapper i forskjellige farger på veggene.
Gratulert av Chirac
Siden sjefen var på Lillehammer, og ikke kunne være med på en viktig begivenhet som byens borgermester (som på den tiden var selveste Jacques Chirac) arrangerte i Le Petit Palais på Champs-Elysees, måtte Ann-Louise stille opp i hennes sted.
-Jeg var lykkelig, men en tanke urolig, for jeg var litt usikker på hvordan jeg burde gå frem og ikke minst hva jeg burde ha på meg. Fikk ikke noen kontakt med gjengen på Lillehammer, så det var bare å hoppe i det. Jeg husker at jeg ankom stedet en time for tidlig, i tilfelle noe oppstod på veien. Jeg ville jo ikke komme for sent. Jeg husker jeg gikk inn i palasset og noen meter inn før jeg hørte noen stemmer som kom fra et område som var avstengt med tunge og meterlange røde draperier. Jeg fryktet jeg hadde misforstått noe og likevel var for sent ute, så jeg sniktittet mellom draperiene. Tro det eller ei, men plutselig kikket jeg rett inn i Chiracs øyne. For å gjøre en lang historie kort, det hele endte med at jeg kom på samtlige TV-kanaler på nyhetene, hvor Chirac tok meg i hånden og gratulerte meg for den flotte jobben Norge gjorde med olympiaden. Teamet på Lillehammer var mildt sagt imponert, ler 58-åringen.
Da tiden på ABC var over gikk veien videre til Norge, hvor Ann-Louise begynte å skrive for det nyetablerte norske ELLE, som på den tiden var eid av franske Hachette Filipacchi Media.
-Det var også en spennende tid, men siden min eks ikke fant jobb i Norge, ble vi i Oslo kun et års tid. På nytt pakket vi kofferten og denne gangen rettet vi nesen mot Madrid.
Startet på nytt i Madrid
-Alfonso er derfra, og vi hadde begge lyst til å leve i et varmere klima og hvor dagene var mye lengre. Jeg elsket Madrid fra første stund. Språket lærte jeg raskt, delvis takket være Barking, en bedrift jeg etablerte for å kunne hjelpe forlatte og mishandlede dyr i større grad. Gjennom bedriften, som produserte motetilbehør, bjeffet jeg saken for mishandlede hunder, og en stor del av fortjenesten gikk til dem som tok seg av disse dyrene og til dyrehjem.
Noen år senere, oppfylte journalisten drømmen om å skrive for en av verdens mest kjente aviser, El Mundo.
-Jeg hadde i lang tid siktet mot en publikasjon i avisen, men fikk aldri sjansen. Det å være kvinne, attpåtil utenlands, var ikke til min favør. Flere av mine artikler ble imidlertid publisert i avisens kvinnemagasin Yo Dona. Det var også stort, men målet var selve avisen. Sjansen fikk jeg takket være en meget sterk sak jeg lagde om en mishandlet hund, og som fikk hele Spania til å grine. Saken vakte så stor oppmerksomhet at den til slutt endte opp i alle nyhetskanaler, og hunden ble reddet fra eierens ubarmhjertige klør. Det hører med til historien at hundens eier, en kjent tannlege, truet meg på livet da han så saken i avisen. Jeg måtte flykte til Norge et par uker til saken hadde roet seg ned.
Senere dekket hun saken om 22. juli for avisen, og hun fikk ved flere anledninger spalteplass på en av avisens beste sider.
-Det var så stort at hver gang jeg fikk den plassen, var jeg den første som møtte opp på den lokale aviskiosken klokken seks om morgenen for å kjøpe avisen. Jeg dro alltid rett til nærmeste kafé og drakk en kopp kaffe og røykte en sigarett mens jeg leste meg selv.
Hun husker at det var en gang hun ikke fant teksten som hun hadde skrevet og som skulle publiseres den dagen. Hun bladde gjennom hele avisen to ganger for å se om den var publisert på en annen side, men fant ingenting.
-Det var første gang det skjedde, og jeg ble veldig skuffet. Verken kaffen eller sigaretten smakte godt. Det tok noen minutter før jeg sjekket navnet til personen som hadde fått siden min den dagen, og der stod det Jo Nesbø. Skuffelsen gikk raskt over til en følelse av ren fornøyelse. Det var jo en ære at plassen min hadde blitt brukt av en slik mann, og dessuten ble min spalte publisert dagen etter.
Det kom en tid at hun ønsket nye utfordringer. Hun var lei av storbyen og lengtet etter et roligere liv i mer landlige omgivelser. Innerst inn, drømte hun om å etablere eget magasin.
Flyttet til Costa Blanca
-Jeg tok meg ett år i Norge, før jeg på nytt rettet nesten mot Spania. Denne gangen til Costa Blanca, hvor jeg etter hvert startet magasinet DIN REPORTASJE. Det er nå ti år siden. I begynnelsen var alt publisert online. Et par år senere, i 2017, kom det første magasinet på papir. Derfra har det gått i ett for meg. Det har vært tøft til tider, for det ligger enormt mye arbeid bak hver utgave. Samtidig har det vært utrolig morsomt og ikke minst lærerikt.
Selv om hun hadde reist mye i Spania tidligere, var hun nokså ukjent på Costa Blanca.
-De første årene ble det knapt tid til noe annet enn jobb. Så kom pandemien, som ga meg mye tid til å tenke. Det var da jeg begynte å reise Costa Blanca rundt, mens jeg skrev ned det jeg opplevde i en liten notisbok. Noe av det publiserte jeg på Facebook. Responsen var overraskende stor. Folk ønsket å følge i mine fotspor, og spurte om råd og hvordan de kom seg til de forskjellige stedene. Det var slik VEIVISEREN – Costa Blanca ble født.
I 2023 publiserte hun gjennom DIN REPORTASJE den første boken om det hun selv beskriver som et paradis.
Boksuksess
-Costa Blanca har absolutt alt og mer. Det er umulig å ikke trives her. Klimaet er det aller beste, og temperaturene pleier å være relativt gode. Det vil si, ikke så altfor varmt på sommeren og helt fantastisk vær ellers i året. Det jeg liker aller best, er alle de flotte landsbyene, som man finner som perler på en snor. Man kan bo her i mange år, uten å vite hva man går glipp av. Jeg har mottatt dusinvis med meldinger fra lesere som hevder at Veiviseren representerer et skattekammer for dem. Sannheten er at Costa Blanca er et ordentlig skattekammer, og man oppdager alltid noe nytt.
Da hun var ferdig med den første ”Veiviseren – Costa Blanca”, hadde ikke Ann-Louise planer om en oppfølger.
– Boken fikk bein å gå på, og det tok ikke lang tid før det ble tomt på lageret. Det var helt utrolig. Etter noen måneder ble det trykt flere bøker. De gikk også fort unna. Mange av dem som hadde kjøpt ”Veiviseren” tidligere, kom tilbake og bestilte flere bøker for å gi dem bort i bursdags- eller julegave. Noen kjøpte så mange som 10 bøker i én og samme bestilling. De fleste bøkene ble sendt til Norge, men over tusen ble solgt på utsalgsstedene på Costa Blanca. Best av alt, mange av leserne etterlyste fortsettelsen.
Ny bok
-Jeg tok utfordringen på strak arm. Er det noe jeg elsker, så er det å reise rundt i området og fortelle leserne mine om det jeg opplever. Selv om jeg hadde reist Costa Blanca på kryss og tvers for den første boken, var det ennå mye jeg ikke hadde sett. For å si det slik, det var mer enn nok å ta av!
I likhet med den første boken, inneholder VEIVISEREN II – Costa Blanca litt av hvert, i tillegg til landsbyer.
-Her er det noe for alle, listen er lang. Turen jeg husker best var Pasarela Relleu. Ikke fordi jeg likte den så godt, jeg var livredd. Imidlertid elsket jeg ”måneferden” i Apollo-romskipet. Uforglemmelig! Og det å gå rundt i Agres sine stemningsfulle gamle gater og flotte natur var en fryd for sansene. Det samme gjelder den gamle gravgården i Alcoy. Den er smellvakker.
Intervjuet går mot slutten, men det er noe journalisten ønsker å tilføye:
-Jeg vil gjerne si tusen takk til alle dere som så trofast følger meg på Facebook og sprer mine budskap, og til alle dere som kjøper mine bøker. Husk, jeg er kjempetakknemlig for tilbakemeldinger! Da den første boken kom ut, sendte leserne meg de mest oppfinnsomme og kreative bildene med boken i sentrum. Det var så morsomt. Andre bilder var bare helt magiske, for de var så vakre. Tenk at folk tar seg tid til å sette opp et slikt bilde og sende det til meg, avslutter Ann-Louise med et smil. Av Sissel Rotmo
