Nye utfordringer har han alltid tatt på strak arm, og mer enn en gang har han gjenoppfunnet seg selv på det profesjonelle planet. Hva blir det neste for den folkekjære trønderen?
Tekst: Ann-Louise Gulstad – Bilder: Ann-Louise Gulstad/Tore Strømøy privat
Tore Strømøy ser lyst på fremtiden, på tross av at han i disse dager lager det som kan bli den siste utgaven av det populære TV-programmet Tore på sporet. Om det skjer, vil han blant annet kunne bruke enda mer tid på Frøya, hvor han ble født og har sitt andre hjem.
-Jeg bor jo i Trondheim til vanlig, men så ofte jeg kan vender jeg nesen mot Frøya. Jeg bare elsker å være der. I sommer har jeg brukt ekstra mye tid på øya da jeg hadde sommerjobb i min egen avis, Frøya.no. Jeg syntes det er spennende å komme tilbake til mine røtter, for det var jo i en lokalavis jeg startet karrieren min som journalist.
Tore vokste opp på Frøya, og oppsøker øya i havgapet så ofte han kan.
Men trønderen har ikke alltid vært journalist, og var innom både gårdsbruk og fiskerindustrien før han tok pennen i hånden.
-Som barn og ungdom brukte jeg mye tid på gården til min tante og onkel. Vi bodde bare 50 meter fra dem så jeg var ofte i fjøset, spesielt på sommeren. Jeg tok inn gress og var ute med dyrene. Jeg er egentlig ”utdannet” gårdbruker, selv om jeg ikke har noen papirer på det, ler han. Men jeg var også innom fiskeindustrien, hvor begge mine foreldre jobbet. Jeg kan ikke si at det var noe særlig spennende, men det kom en tid hvor jeg liksom måtte slutte å leke og bli voksen. Det vil si, få meg en jobb jeg kunne leve av.
Det han kaller lek har nok mye å gjøre med at han som ung gutt drømte om å leve av idrett. Han elsket sport og det er ingen ukjent sak at han har vært 12 ganger norgesmester i kappgang.
Som ungdom var Tore med i all slags sport, men det var kappgang som ble den store tingen. Her deltar han i et katalansk mesterskap.
– Alt var så godt organisert rundt denne sporten med både ledere og trenere. Man fikk mulighet til å være med på turer og delta i konkurranser, noe som ikke skjedde i de andre idrettene jeg var med på. Vi reiste både i Norge og i Sverige, og jeg satte stor pris på disse turene. Jeg var nok en bedre løper, men det å kunne være med på konkurranser var viktigere. Jeg elsket nemlig å konkurrere. Det endte med at jeg ble med i både Norges- og verdensmesterskap. Jeg skulle også være med i OL i Moskva i 1980, men det ble jo boikottet. Faren min mente etter hvert at kappgang ikke var noe å satse på siden jeg ikke kunne leve av det. Det var jeg for øvrig enig i, og da sluttet jeg.
Han var i oppveksten også veldig opptatt av musikk, og både sang og spilte gitar. Han startet etter hvert et band, The Mosquitos.
-Jeg var helt gira på musikk og hadde store ambisjoner, men ambisjonene til andre var ikke like stor da, flirer han. Jeg sendte inn bidrag til Melodi Grand Prix og greier. Dessuten var det like før jeg fikk en platekontrakt med et godt plateselskap. Etter at jeg sendte inn noen melodier fikk jeg beskjed om at de ville vite mer om meg. Jeg pleier å si jeg sendte inn et bilde og hørte ikke mer fra dem. Det er jo ikke hele sannheten! The Kids kom på banen og signerte med det selskapet, og jeg datt på en måte ut. Selv om det var musiker jeg egentlig ville bli, fulgte jeg ikke opp. Men gitaren tar jeg fremdeles frem så ofte jeg kan.
Som barn hadde den populære TV-trønderen mange interesser. Lenge drømte han om en karriere innen musikk. Gitaren tar han frem så ofte han kan.
Trønderen fant ut etter hvert at det var journalist han ønsket å bli. Siden han ikke kom inn på journalistskolen begynte han å skrive som frilans og solgte artikler til de som ville kjøpe. Etter hvert fikk han jobb som vikar i Adresseavisen i Trondheim, senere fikk han fast jobb som radioreporter for NRK Trøndelag.
-Etter et par år i radioen ønsket jeg å lage fjernsyn, og fikk lov til blant annet å lage en dokumentar om Hånballjentenes OL forberedelser i 1988. Programmet ble kjempepopulært, det samme skjedde med et par andre program jeg laget. Men det hjalp lite, for når jeg søkte på jobb i den lokale TV-redaksjonen i Trondheim, fikk jeg alltid nei. Tilslutt søkte jeg et vikariat i Adresseavisen, og etter nesten ett år der fikk jeg endelig jobb på TV.
Men da han skulle begynne sa sjefen at alle jobbene med nyheter, sport og Norge Rundt var fordelt. Det eneste de hadde igjen var underholdning, som de nesten ikke lagde noe av i Trondheim.
-Og det vi hadde laget ble ingen suksess, for å si det mildt, smiler Tore. Men jeg syntes dette var flott, for mens jeg var i Adresseavisen hadde jeg møtt Åge Aleksandersen som ble med og diskuterte en ide jeg hadde til et underholdningsprogram. Det skulle hete «Tett på» og Åge og Sambandet stilte gratis i studio for et prøveopptak. Vi syntes «piloten» ble kjempefin, men TV-sjefen var visst ikke enig og la tapen i en skuff og gjorde ikke noe mer med den.
I oppveksten var TV-verten opptatt av dyr. En gang klekket han selv ut en måse som ble hans trofaste følgesvenn. Her er trønderen avbildet med sin ”samboer”, katten Bruce, oppkalt etter Bruce Springsteen som er trønderens store idol.
Men det stoppet ikke Tore som hadde flere taper og som dro til Oslo og NRK, hvor han satte seg ned i kantinen og ventet på underholdningssjefen.
-Jeg tenkte at det jeg hadde lagd faktisk var veldig bra, jeg var sikker på at det ville fungere. Jeg fikk overlevert den til underholdningssjefen, og noen uker senere kom hun tilbake og sa at dette ville hun se mere av – på TV.
Dette ble starten på Strømøy sin lange underholdningskarriere på TV.
– Jeg husker hvor overrasket jeg ble når TV-anmeldelsene kom, og så at fokuset var på programleder. Det føltes veldig merkelig. Og nesten litt feil, som å gå på restaurant og skryte av kelnerne og ikke maten. Da jeg senere ble sammenlignet med store navn som Erik Bye, en mann som har gjort historie på TV, syntes jeg også det var rart. Samtidig kunne jeg ikke annet enn å føle meg beæret over det.
Imidlertid skjønte han at dette var en stor mulighet, for nå trengte han ikke å være opptatt av å selge programlederen, bare selve programmet.
Når Strømøy er på Costa Blanca blir han ofte stoppet på gata av sine fans, som setter stor pris på at den populære trønderen tar seg tid til en prat.
-Jeg laget en dokumentar om en russisk soldat ved navn Vasili Rambowsky. Han levde bortgjemt på en gård i Bymarka i Trondheim og ble funnet tre år etter krigen, som han ikke visste var over. På slutten av 80-tallet leste jeg om han i et ukeblad. Hans største ønske var å komme hjem, og jeg fikk lyst til å hjelpe ham med nettopp det slik at han og familien kunne bli gjenforenet. Vi fant familien hans og de var helt i sjokk fordi de hadde ingen aning om at han var i live.
Dessverre døde den gamle soldaten før Strømøy kom så langt som å føre ham tilbake til familien.
-Men han hadde en datter, og det ble til at jeg reiste til Ukraina med henne. Det var en merkelig opplevelse. Du kunne se at familien prøvde å virke glade da vi kom, men det var ikke tilfelle. De hadde jo forventet at Vasili selv kom. De hadde hengt opp plakater hvor det stod ”Velkommen hjem Vasili”.
Men journalisten laget i alle fall dokumentaren, som ble sendt på en lørdag. Mandagen etterpå var det redaksjonsmøte, og her fikk Tore seg en stor overraskelse.
TV-kjendisen elsker fyret i Albir som han alltid besøker når han er i strandbyen. Det var på veien opp dit fotograferingen til magasinets forsidebilde ble tatt.
-Programmet ble slaktet sønder og sammen av et kollegakorps som ikke likte det de hadde sett. Jeg tror jeg aldri har fått så mye kritikk noen gang i hele min karriere. De sa det var en skam for NRK å sende programmet på grunn av måten jeg hadde laget det på. Jeg var bevisst på å lage dette så «vanlige» folk forsto, og på vanlige folks språk. Jeg laget ikke TV for kollegene mine.
Dagen etterpå kom TV-målingene i VG. Der stod det at ukens best likte program var dokumentaren til Tøre Strømøy. Ikke nok med det, det var faktisk det mest populære programmet siden VG startet med disse målingene. Endelig hadde Frøyamannen kommet seg i riktig spor.
-Det var ingen som sa noe av mine kollegaer, men det gjorde ingenting. Jeg var bare glad for at seerne hadde satt så stor pris på arbeidet mitt. Programmet om Vasili var forløperen til Tore på Sporet. Etter det var det mange brev som kom inn fra folk som lette etter noen, og slik kom jeg i gang med den serien.
Trønderen har ikke noe imot å la seg avbilde og synes det er hyggelig å møte folk som følger han på TV.
Siden den gang har det blitt nesten 100 programmer, takket være et stort publikum som over 20 år etterpå fremdeles elsker Tore på Sporet.
-Det er ingen lett jobb i dag å produsere et program i så mange år, men jeg tror hemmeligheten bak suksessen er at programmet ligger folk nært. Det er lett å leve seg inn i det nettopp fordi det kunne ha vært deg selv det handlet om. Jeg tror kanskje det nå går mot slutten. NRK har gitt uttrykk for at tiden er inne for å legge opp, men det har de jo sagt mange ganger. Vi får se hva som skjer. Men jeg har mange jern i ilden, jeg kommer ikke til å kjede meg.
Blant annet er han i gang med å skrive en barnebok, hvor hendelsen finner sted i Spania. Et land han elsker og som han ofte besøker. Hvert år er han blant annet i Albir, hvor han gjør jobben som konferansier for Solgruppens høstfest.
-Jeg må være ærlig og si at i begynnelsen var jeg litt skeptisk på Albir og nordmenn i Spania. Jeg er ikke spesielt glad i turiststeder, og trives best i typiske spanske omgivelser og blant spanjoler. Men etter å ha vært sammen med gjengen i Solgruppen og gått den flotte turen til fyret, fikk jeg lyst på mer. Det har utviklet seg til noe jeg gleder meg til hvert år. Jeg tror faktisk jeg hadde blitt fornærmet om de ikke hadde regnet med meg hver oktober! Det er også veldig hyggelig å møte folk som følger meg på TV. Jeg har sikkert en del fans i Albir, smiler han.
SPØKEFULL: Den sjarmerende trønderen er kjent for sin gode humor, og det ble mange latterfulle øyeblikk under både intervjuet og fotograferingen.
Han har blitt godt kjent med Costa Blanca i løpet av årene, og har besøkt mange forskjellige steder langs hvitekysten.
-Costa Blanca har jo et ypperlig klima, og folket er veldig hyggelig. Jeg synes spanjolene er et kjempeflott folk, de er både snille og inkluderende. Og så tar de så godt imot oss nordmenn. Jeg skjønner godt hvorfor så mange av oss trekker hit ned. Spesielt eldre mennesker. Er jo mye bedre for de som er dårlig til beins eller sitter i rullestol å være her. Hjemme blir de fleste sittende alene inne, mens de her kan være mye ute og blant folk. Sol og varme har jo aldri vært noe gæli.
Han har ingen planer om å flytte til Spania selv, men bestemmer han seg en dag for å gjøre det faller nok ikke valget på hverken Albir eller Torrevieja.
-Det er jo hyggelig på begge steder, men som sagt så liker jeg bedre det som er litt mer typisk spansk. Jeg har en favorittlandsby som jeg pleier å reise til noen ganger når jeg trenger fred og ro, typisk spansk og hvor ingen kjenner meg. Der nyter jeg den fantastiske gode spanske maten som jeg liker så godt, og jeg får praktisert min dårlige spansk. Jeg syns nesten jeg må vise spanjolene så pass respekt at jeg i alle fall prøver. Om jeg hadde flyttet hit hadde jeg nok gjort alt for å lære meg språket. Det hadde vært viktig for meg. Ellers går man jo glipp av så mye, avslutter den populære TV-mannen.