Tom Halvorsen kommer fra Oslo men har i lengre perioder bodd i andre byer både i Norge og i utlandet. På grunn av at han som 50-åring ble uføretrygdet, kom han til Costa Blanca.
Etter 30 år som dykker, hvorav 25 år i Nordsjøen, sa kroppen min stopp. Legene og spesialistene var enige om at jeg bare måtte kaste inn håndkleet og si takk for meg. Mye av det jeg sliter med virker som leddgikt, og jeg har også en del problemer med lungene og psoriasis i leddene.
I 2000 fikk jeg muligheten av min daværende kone og hennes familie til å bruke deres hus i Torrevieja. Det begynte med kortere turer vinter, vår og høst. Etter hvert oppdaget jeg at smertene mine ble helt eller delvis borte i de periodene jeg var her nede. Dette på grunn av klimaet.
Etter at jeg ble alene i 2013, bestemte jeg meg for å flytte ned til Spania for godt. Jeg hadde da leid hus og leiligheter i andre områder på Costa Blanca og på Costa del Sol, men kom alltid tilbake til saltsjøene. Først leide jeg et hus i Los Montesinos, men det var helt feil valg. Huset, som i september var fullt av sol og varme, ble i desember mørkt og fuktig. Det lå nordvendt og var ubrukelig for meg. Nå er det mange spanjoler som vil ha nordvendte hus om sommeren; de er jo kjøligere. Så ble det til at jeg leide et hus i Rojales. Høyt og fritt med bra utsikt, og mye sol hele året, og det var store områder for turgåing og sykling like ved.
Tom Halvorsen har brukt noen år på å finne drømmeboligen. Nå har han nettopp flyttet inn i sitt nye hus og nyter tilværelsen i fulle drag.
Etter hvert derimot ble ønsket om egen bolig så stort at jeg begynte å lete etter noe jeg kunne kjøpe. Jeg brukte en kjent norsk eiendomsmegler som kjenner markedet godt og snakker flytende spansk. Det er veldig viktig når en kommer til notaren og skal skrive under på alle papirer. Jeg ønsket alt på en flate, ca 100m2, stor eller liten hage, parkering på egen tomt, pool, kort vei til butikk og om mulig noen restauranter i nærheten. Jeg ville ikke syd for Torrevieja. For mye mennesker på små områder. Greit som feriebolig, men ikke for meg som bor her hele året.
Huset jeg til slutt valgte etter å ha vært på nesten 50 visninger var det første jeg hadde sett på. Det var bygd på midten av 80 tallet og hadde vinranker og mange gamle flotte trær med oliven, nisperos, mandler, aprikoser, granatepler, fersken og minipærer. Eiendommen hadde to meter høy mur på tre sider, men var åpen mot veien med gjerde og hekk. Fra takterrassen så jeg fint ned på den rosa saltsjøen.
Eiendommen har en fantastisk utsikt over hele Vega Baja, ned til Santa Pola, Grand Alacant og Guardamar
Stedet var idéelt, men det var ikke noe svømmebasseng der. Så ut forsvant vinrankene og ble erstattet med et basseng. Fikk også laget en flislagt innkjørsel med plass til flere biler. Det ble litt ombygging på selve huset. Jeg fikk nytt kjøkken, nytt bad med varme i gulvet, og jeg fjernet en vegg inn til stuen. Så var drømmeboligen på plass!
Trodde jeg i hvert fall. Huset og hagen var helt topp, men det var ikke nok. Jeg savnet å ha spanjoler rundt meg. Alle naboene var engelske, franske, belgiske og svenske. De var fine naboer, men jeg hadde jo flyttet til Spania for å føle at jeg bodde i Spania! Det var vanlig at naboene kom innom en tur. Det var jo hyggelig, men vi snakket nesten alltid på engelsk. Så er jeg med i en norsk venneklubb, og der snakkes det jo norsk hele tiden. Jeg merket at jeg savnet å være del av et spansk miljø, å høre det spanske språket rundt meg.
På den innglassede terrassen er det fint å sitte året rundt
Så ble det plutselig en ny runde med jakt på drømmeboligen. Det tok mindre tid denne gangen, siden jeg nå var mye bedre kjent i området. Det endte med at jeg kjøpte en eiendom utenfor byen Crevellient, hvor det bare er spanske naboer. Jeg fikk en egen følelse da jeg var her første gang, spesielt på grunn av den herlige terrassen med den nydelige utsikten. Her skulle jeg bo, og det gjør jeg i dag. Jeg elsker å sitte på terrassen og nyte morgenkaffen. Eiendommen har en fantastisk utsikt over hele Vega Baja, ned til Santa Pola, Grand Alacant og Guardamar. Huset er rundt 25 år gammelt og har store rom og brede ganger. Det ligger på en skrånende tomt hvor det vokser gamle trær av ymse slag, som palmer og kaktuser. Rundt her er det mange stier hvor jeg kan gå turer i fjellene bak meg. Det er også et større vannreservoar i nærheten. Sydover ser jeg ned på en større innsjø, hvor det er et fuglereservat. Her kan man kan vandre og oppleve mange forskjellige arter. Stiene er godt merket og det er plakater med bilde av hvilke fugler en ser.
Tom lever det gode liv i Spania, og nyter hvert sekund.
Alle tomtene her er store. De måtte i sin tid være over fem mål for at man skulle få lov til å bygge. Slik er det fremdeles. Man kan ikke dele tomta og bygge flere hus. En ting min norske megler oppdaget da hun gikk gjennom papirene til huset, var at det i starten var godkjent som et Casa Rural. Det vil si at det kunne leies ut rom til reisende her. Det er det fremdeles lov til. De gamle tegningene viser soveplass til 12 personer.
Om jeg har funnet drømmeboligen? Jeg håper det. Jeg ville i et spansk miljø, det fikk jeg. Utsikten er på plass. I nærheten av en spansk by. Byen har et flott marked innendørs, deilige grønne oaser, små parker og selvfølgelig restauranter og kaféer. Fremfor alt er det en gammel spansk by med mange spennende tilbud. Så får tiden vise om dette er den endelige drømmeboligen. Det føles slik nå.