Det er ikke tilfeldig at restauranten til Solveig Røsland heter Mundo Pequeño. Gjennom snart nitten år har hun skapt en liten verden for seg selv.
Det er torsdag formiddag på Restaurante Mundo Pequeño. Det sitter folk ute på den romslige terrassen, og et barn går rundt og ser på all kunsten som henger på de store, hvit- og gråmalte veggene. Uansett hvor man ser, får man øye på kuriøse gjenstander og annen dekor som fargerike vaser og blomsterpotter med friske blomster og urter.
Blide Solveig finner vi bak baren. Hun er fullt opptatt, men ber oss om å sette oss ned mens hun forsikrer at ”Jeg kommer straks”. Det er varmt i dag, men på terrassen er temperaturen helt perfekt og det er en sval bris. På menyen er det mye som frister, men vi blir anbefalt vegetarianerlasagne eller rekesmørbrød av gjestene på nabobordet.
Ble lei av dårlig vær
Solveig dukker opp og setter seg ned ved bordet. Vi bestiller lunsj og slår av en prat. Hun kan fortelle at hun er født i Moss, men vokste opp i Bergen. Hun har seilt til sjøs, jobbet i Nordsjøen, drevet skateboardbutikk og jobbet på hotell i Polen før hun tok 3 års økonomiutdanning på BI og Norges Markedsshøyskole.
-Jeg jobbet med design og markedsføring av sykler før jeg kom til det punktet at jeg var drittlei. Jeg hadde fått nok av Bergensværet samt at jeg ønsket å hoppe av den materielle karusellen, tidsklemma og A4-livet. I 2002 solgte jeg det jeg hadde og kjøpte restaurant i Spania.
Grunnen til at hun valgte Torrevieja var at hennes far bodde her om vinteren.
-Jeg syntes den gangen, og for så vidt ennå, at Torrevieja er en stygg by som mangler historie, kunst, arkitektur og natur. Men for et klima vi har! Og nydelige hvite strender!
God mat
Maten kommer på bordet. Lasagnen er en glede for øynene, og den smaker! Vinen er like god. Kelneren passer på at alt vi trenger står på bordet før hun fortsetter videre til neste bord.
-De første årene som restauranteier gikk ut på lange arbeidsdager syv dager i uken og minimalt med fritid, fortsetter Solveig. Å drive restaurant er en livsstil. Man er på jobb når andre sover, og helligdager og røde dager har ingen betydning for oss. Det hjelper mye at jeg har gode ansatte. Det er ikke så lett å få tak i flinke folk som blir. Men jeg kan skryte av at kjøkkensjefen som startet i oppvasken for 18 år siden, er nå i fødselspermisjon med sitt andre barn.
Når Solveig blir spurt om hva det er som gjør at kundene kommer tilbake til restauranten, trenger hun ikke å tenke seg om.
– Vi serverer mat som vi med stolthet setter foran hver gjest. Ikke nødvendigvis så veldig avanserte retter med mye sirkus på tallerkenen, men hjemmelaget og med gode råvarer og litt fin anretning. Gjestene er glade i fersk norsk laks og torsk, enten med spansk vri med chorizo og grillet paprika eller på norsk måte med bacon og eggsmør. Den klassiske lammeskanken har fått en spansk vri og er veldig populær, og spanjolene er ville etter husets nordiske tapastallerken med gravlaks, røkelaks, sild og skagenrøre.
Karantene med sin mor
En liten og usedvanlig rolig hund ligger og later seg i et hjørne. Den fant Solveig i en søppelcontainer for 17 år siden.
– Hun har gått fritt i restauranten i alle år. Hun er skikkelig gatesmart, går over gaten på overgangsfeltet og er glad i barn med kyllingnuggets!
Når restauranteieren blir spurt om hvordan hun opplevde ”Estado de Alarma” i Spania, rister hun på hodet og smilet forsvinner langsomt.
-Absolutt ingen var forberedt på det som kom 13.mars. På Facebook kunne vi lese at alle restauranter i Spania måtte stenge samme dag klokken 24.00. Det var helt uvirkelig. Vi trodde det gjaldt bare et par dager, så vi lot oppdekningen i spisesalen stå.
På tross av denne nye og brutale realiteten, fant Solveig og hennes gamle mor positive sider med karantenen.
-Min mor bor også her, og under unntakstilstanden flyttet hun hjem til meg. Vi hadde det riktig koselig! God Morgen Norge med kaffe og kaker på sengen. Leiligheten ble til kunstatelier og vi malte bilder og hørte på podkaster. Hver kveld klokken 20.00 åpnet vi vinduene og klappet og vinket til naboene. Jeg fikk verdens beste kvalitetstid sammen med min mor, og det er jeg veldig takknemlig for.
Mange spanske gjester
Bergenseren syntes derimot at det var deprimerende hver gang hun stakk innom den tomme restauranten for å se om alt var som det skulle. Mer enn en gang tenkte hun på at ting kunne ikke ende slik etter alt hun hadde kjempet for i 18 år.
-Heldigvis har jeg ikke lån eller husleie slik at kostnadene var små. Både jeg og mine ansatte hadde ryddige arbeidskontrakter slik at vi fikk ERTE, en slags trygd fra staten. Må innrømme at vi var ganske nervøse med tanke på å ha kontroll på avstander og desinfisering av bord og stoler samt toalettene når vi åpnet igjen 1. juni. Med tanke på at mange av våre gjester er i risikogruppen, måtte vi ha stålkontroll på reglene, men det går bra.
For tiden er det ikke like mange nordmenn som det pleier å være på grunn av pandemien, men det er en del svensker.
-Og vi har mer spanjoler enn noensinne. Naboer som vi i 18 år har hilst på og som aldri har besøkt oss, spiser både lunsjen og middagen her. Vet ikke helt om det er dugnadsånden som har slått til eller om det er at spanjolene har fått øynene opp for skandinavisk mat, avslutter Solveig med en god latter.
