Jørn Hoel var i strålende humør da han møtte Din Reportasje til en kaffe, som ble til en underholdende lunsj fylt med mye god stemning og latter.
Tekst: Ann-Louise Gulstad – Foto: Olav Barhaugen
Det er tirsdag morgen. Det kommer inn en melding fra Jørn. Han må utsette onsdagens møte med Din Reportasje. Han har det fryktelig travelt i Norge. Lunsj på Restaurante Enrique i Albir, på torsdag?
Din Reportasje må snu seg fort i rundt. Vi er i siste innspurt med å produsere neste magasin. Torsdagen er full av møter. Men hvem kan stå imot en lunsj med Jørn? Torsdagen kommer. Avtalen med Jørn er at han melder oss når han er fremme på hotellet, og avtaler tid – i god tid før lunsjen. Når meldingen kommer inn, skriver han at han er på vei til Restaurante Enrique. ”Sees om ti minutter!”
For å gjøre en lang historie kort. Din Reportasje møter opp litt sent, men Jørn sitter glad og fornøyd i sin favorittrestaurant.
-Heisan, der er dere! Sett dere ned. Litt vin, kanskje? En av grunnene til at jeg aksepterte å gi konsert her i morgen kveld, var anledningen til å komme hit og spise. Ikke si det til arrangørene, er dere snille, spøker han.
Jørn elsker Restaurante Enrique, hvor han drar så ofte han kan hver gang han er i Alfaz del Pi.
Det er noen år siden den folkekjære artisten var i Alfaz del Pi sist. Men han elsker Spania, og spesielt Costa Blanca.
-Jeg har vært en del rundt omkring i dette fantastiske landet, og liker steder som for eksempel Marbella. Men det er noe spesielt med Costa Blanca. Det er så mye mer folkelig, for å si det slik. Jeg glemmer aldri mitt første møte med Alfaz del Pi. Det var i 1979.
Da kom han på besøk til Albir for å møte foreldrene til kjæresten sin. Faren til jenta var ikke overbegeistret for den nye kjæresten til datteren, men moren aksepterte greit forholdet.
-Faren så nok rett gjennom meg, tenker jeg, ler Jørn. Jeg husker vi var på stranden en dag, og der satt det to smellvakre spanske jenter og faren til en av dem. De begynte å kaste småstein på meg, og flørtet fælt. Jeg må innrømme at jeg flørtet tilbake, og gjorde så godt jeg kunne for at kjæresten min ikke oppdaget det. Til slutt begynte jeg å kaste småstein tilbake på jentene, men traff faren deres. Da ble det fort slutt på det spillet!
Erland Dalen, som er medarrangør av Spansk-Norske Dager var også med på lunsjen, og passet på at Jørn holdt tiden, for turen skulle gå videre til Den Norske Klubben Costa Blanca.
På den tiden var Alfaz del Pi veldig annerledes. Det var knapt asfalterte gater, og mye mindre folk på stranden.
-Men jeg synes det er like hyggelig her i dag, smiler han. Jeg bare elsker å være her. Å komme gående ut av flyet og bli møtt av den varme luften og den flotte solen… Det er jo rene luksusen for en nordlending! Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på dere som bor her.
Han har så mye å fortelle. Det er fascinerende å høre på ham. Innspillingen av en skive på Cuba, hvor han ble ivaretatt av Fidel Castro sine menn. En tur til Alaska hvor han ble møtt av en liten indianerkvinne på flyplassen, og som takket være sine norsk-amerikanske venner i Alaska visste alt om ham. Utallige konserter i Norge, med mange sterke møter med sine fans. Blant annet med Annette fra Steinkjer som sitter i rullestol, og som alltid kommer på hans konserter. En rørende fortelling som har markert artisten. Vi skulle ønske at vi hadde tid til å skrive ned alt om det her.
Men intervjuet handler altså om Jørn og hans forhold til Costa Blanca. Og om konserten i morgen kveld (fredag) på Casa de Cultura, i forbindelse med Spansk-Norske Dager.
-For meg er det en ære å bli invitert til å være med på denne begivenheten. Siste konserten jeg ga i samme anledning, var på samme plass for ni år siden. For et publikum. For en stemning! Jeg gleder meg kjempemye til å opptre på nytt i morgen kveld.
Det ble et spennende møte mellom Din Reportasje og Jørn Hoel, som spøkte seg gjennom lunsjen.
Maten kommer på bordet. Det kan ikke bli mer spansk. Jørn smiler bredt og forsyner seg.
-Jeg bare elsker dette stedet. Jeg er spesielt glad i spansk mat og vin. Det trenger ikke å være snakk om en Michelin-restaurant. Jeg er fornøyd så lenge det er ekte spansk mat. Men her på Restaurante Enrique, kan jeg til og med snakke på norsk. Han som driver stedet hadde en svensk mor, men faren er spansk. For meg er det som å komme hjem når jeg kommer hit. Men slik føler jeg det med Costa Blanca generelt.
Når det gjelder morgendagens konsert, har han store forventninger.
-Jeg vil at folk skal ta helt av, synge med, være med. Jeg vil at de skal slå ut håret, og bare ha det gøy. Jeg kommer jo til å snakke en del, jeg er god på selvironi, og ler masse av meg selv. Det er noe spesielt med det å bli eldre. Man blir så trygg på seg selv. Man blir mer opptatt av det som er viktig her i livet, og det er å leve nå. Jeg bryr meg ikke lengre så mye om hva som skal skje i morgen. Jeg vil ha det bra akkurat nå. Leve livet, føle på livet. Kjenne at jeg lever. Enkelt og greit.
Det ble en hyggelig lunsj sammen med Jørn Hoel, Erland Dalen, Ann-Louise Gulstad og Patrick, sjefen på Enriques.
Det er så mye mer med alderen som han liker. Og når det gjelder det fysiske, så synes han at eldre damer er like fine som de unge.
-Skal jeg være helt ærlig, så synes jeg til og med at rynker er sjarmerende. Det forteller noe om personen. At den personen har levd et liv og har noe å fortelle. Jeg elsker kontakten med andre mennesker. Uansett hvor mye du leser om et sted, kan det aldri måle seg med alt du blir fortalt om stedet av dem som bor der.
Erland Dalen, som også er tilstede under intervjuet, peker på klokken. Intervjuet er over. Jørn skal videre til Den Norske Klubben Costa Blanca.
-Dette blir gøy! Hadde jeg bodd her hadde jeg meldt meg inn i den Klubben med en gang. Jeg liker å ha mye å gjøre, og har hørt mye godt om Den Norske Klubben Costa Blanca. Er visst snakk om en gruppe veldig aktive mennesker. Forresten, jeg skal tilbake hit å spise middag i kveld. Dere er invitert. Blir hyggelig om dere kan komme!