Da Signe Aasen i 1972 landet på Costa Blanca for å jobbe som sykepleier på Solgården, hadde hun ingen anelser om at en kjent kunstner ved navn Pedro Delso skulle snu livet hennes opp ned.
Å kjøre gjennom den høytidlige portalen til den store eiendommen hvor Signe Delso bor og hvor Museo Delso befinner seg, er som å stige inn i et eventyr. På rad og rekke langs veien som leder opp til huset står ekstravagante statuer og et hav av grønne trær og fargerike blomster. Bak oss dukker det gradvis opp en vakker utsikt, som ligner på et gedigent maleri av Middehavet og Benidorms berømte skyline.
Idet vi lukker døren til bilen, blir vi møtt av Signes mest trofaste venn. Foxi logrer med halen mens hun hilser på og leder oss til selve huset, hvor Signe står og venter under et tak på terrassen.
-Velkommen skal dere være, sier hun smilende. Har dere lyst på litt kaffe? Jeg tror vi kan sitte ute selv om det er veldig varmt i dag, det er jo litt frisk bris. Jeg lever mye mer ute enn inne nå på sommeren, og jeg elsker å sitte her på terrassen.
Kvinnen, som snart fyller 82 år, bor for seg selv på eiendommen. Det ser ikke ut til å by på problemer, til tross for diverse helseplager.
– Jeg føler meg ikke gammel, og har aldri vært opptatt av alder. Jeg elsker det livet jeg har, og har ingen planer om å forandre livsstil eller noe annet, så får folk tenke og tro hva de vil. Det viktigste er ikke hvor mange år du har, men hvordan du tar dem. Heldigvis har jeg god helse, tross titanium hofter, litt artrose hist og pist og et kortere bein. Jeg nyter livet og gode venners selskap.
Kaffen blir servert, og Signe setter seg ned og lar blikket falle over den unike utsikten til Benidorms skyline og havet.
-Er det ikke vakkert her oppe, sier hun stille, som om tankene hennes går tilbake i tiden, til den gang hun levde som i et eventyr, der den ekstravagante kunstneren Pedro Delso var hennes helt.
-Pedro var en veldig inkluderende, varm, åpen og glad person, men han var ingen engel når tålmodet sprakk av og til. Han måtte tegne, male og utfolde sin kunst hver dag. Han trengte meg ved sin side. Mens venner gikk på fjelltur, tok jeg meg av besøkende på Museo Delso. Og jeg måtte ofte oversette for journalister, for Pedro snakket jo kun spansk!
Signe drar litt på smilebåndet når hun blir spurt om hun husker første gang hun møtte Delso.
-Det spørsmålet har jeg blitt spurt så mange ganger, det er litt kjedelig å alltid gjenta det samme, og det var ikke noe spesielt romantisk møte. Jeg kan heller fortelle dere om andre gangen jeg møtte ham, for det er mye mer morsomt.
Med et glimt i øyet husker hun at en formiddag da hun hadde fri fra Solgården fikk hun lyst til å bli bedre kjent med kunstneren, og dro hjem til ham på besøk.
-Miniskjørtet hadde nettopp kommet for fullt, det var siste mote. Jeg hadde kjøpt et mørkeblått med folder og med blomster på, og jeg var litt bekymret for at det kanskje var litt for kort. Da jeg ringte på døren hans og han åpnet, ble jeg veldig paff, for han bare dro meg rett til sengs! Det var siestatid, og for han var siestaen hellig, så den måtte jeg sove sammen med han.
Hun gir oss et lurt blikk, som om hun leser våre tanker.
-Pedro var en perfekt gentleman, og det skjedde selvfølgelig ingenting, og vi sov med klærne på. Men etterpå dro vi for å ta en kaffe på en bar i Benidorm, før jeg måtte rett på jobb. Det ble ikke så mye tid til å bli bedre kjent, men en kjapp samtale over kaffen ble det.
Signe løfter blikket mot himmelen. Det ligger et svakt smil rundt munnen. Hun lar øynene gå fra høyre til venstre, som om hun beundrer det vakre landskapet rundt seg.
-Det var Pedro som ville at vi skulle kjøpe denne eiendommen og lage et kultursenter her. Vi hadde på den tiden en utstilling med maleriene hans i Altea, og alt ble solgt under åpningen. Det ble begynnelsen på mye nytt. En dag kom han hjem og ville ha meg med på en liten kjøretur. Da kjørte vi hit opp i åsen i Alfaz del Pi. Dette var i 1976. Men på den tiden var det bare en fjelltopp med masse skog, og området så litt mistrøstig ut ved første øyekast. Pedro hadde allerede vært og studert plassen og hadde selvsagt sett uendelig med muligheter her. Nå kunne vi få kjøpt denne tomta på 17 mål for de pengene han hadde solgt for på utstillingen i Altea. ”Kunne du tenke deg å bo her Signe”, spurte han håpefullt. ”Tenk, her kunne jeg lage mitt eget kunstsenter”.
Og slik ble det. Eiendommen ble kjøpt og paret satte i gang med sitt store livsverk.
-Jeg husker vi boblet over av idéer, vi var så lykkelige. Vi begynte å plante før vi hadde fått lagt inn vann på eiendommen. Hver gang vi var her oppe, ble bilen fylt opp med vanndunker, som vi igjen helte opp i tønner som vi fikk plassert her oppe. Vi visste nok egentlig ikke hva vi hadde begitt oss ut på. Det første vi gjorde var å bygge en hytte i et tre. Vi kalte det ”Krypinn”. Det var det første som ble laget og jeg har mange morsomme minner med Pedro derfra.
Håndverkerne som ekteparet hadde ansatt for å bygge huset var raske. Før julen 1978 kunne de flytte inn i sitt nye hjem. Der var også bygget et atelier med keramikkovner og alt annet som Delso trengte for å utøve sine kunstneriske ferdigheter.
-Han ble etter hvert en verdenskjent kunstmaler, som på et tidspunkt samarbeidet med selveste Picasso. Han jobbet mye og var veldig disiplinert, men når han tok fri storkoste vi oss sammen. Vi elsket hverandres selskap. Han og jeg var som én og samme sjel.
Men så ble kunstneren plutselig syk en morgen i juli 1994. Han var uvel og svimmel, og først trodde paret det var varmen.
-Jeg husker Pedro la seg litt på sengen. Etter en stund så jeg til han, og han klaget over smerter i magen. Da jeg skulle ta pulsen på han, fant jeg den ikke, og det endte med at han ble sendt i hui og hast til sykehuset, hvor han lå på operasjonsbordet i syv timer.
Det var hovedpulsåren i magen som hadde sprukket. Kunstneren våknet ikke av narkosen og døde den natten.
-Han merket heldigvis ingenting, men jeg var i sjokk, og jeg husker lite av det som skjedde etterpå. Det ble en rask begravelse på grunn av varmen. Ordfører og andre personligheter kom hjem hit på visitt. Pedro lå i åpen kiste i stuen, og gråtekonene satt på stoler langs veggene. Jeg husker Pedro blødde fra nesen etter alt blodet de hadde pumpet i ham, så jeg smøg meg til og fra for å tørke det bort. Han ble båret på armer fra døren her og ut porten, hvor likbilen ventet. Det hele var så grusomt, det gjør vondt å snakke om det. Jeg gikk i en slags dvale i lang tid etterpå.
Men etter hvert kom livskraften tilbake. Hun hadde lovet å ta vare på eiendommen og kunsten så godt hun kunne, og det løftet ville hun prøve å holde.
-Men i 2013 var jeg veldig sliten og hadde elendig økonomi og ingen stå-på-lyst. Derfor tenkte jeg at tiden var inne for å flytte til en bolig som krevde mindre arbeid. Jeg hadde også betalt meg inn litt i en fin leilighet på Forum her i Alfaz, hvor jeg tenkte jeg skulle bo resten av livet. Men da jeg la ut eiendommen til salg, kom jeg ut for en norsk kjeltring som lurte meg trill rundt. Jeg måtte ha advokat for å få ham ut av huset og det var masse bry for å få det hele på beina igjen.
Men denne ubehagelige hendelsen fikk henne til å forstå at hun ikke hadde noe å gjøre i en leilighet.
-Det var ikke noe for meg. Et lite hus, kanskje, tenkte jeg lenge, men har kommet frem til at jeg kan aldri få det bedre enn jeg har det her, så hvorfor forlate redet? Dyrt er det og mye jobb, men så lenge jeg klarer det så liker jeg det. Jeg liker å få besøk, liker å røre meg, liker stillhet, ro og natur. Her har jeg alt. Så enkelt er det.
Når hun blir spurt om det fremdeles er mulig å kjøpe noe av Delso sin kunst, trekker hun pusten inn, langt og dypt.
-Opp gjennom årene har mesteparten av Pedro sine kunstverk blitt solgt. Men jeg har en del oljemalerier igjen, aguadas og tegninger som er til salgs. Flotte kunstverk som burde henge opp slik at folk kan nyte dem. Men mye av det som står her på museet er ikke til salgs. Det håper jeg vil stå i mange år fremover, og så lenge jeg kan vil jeg fortsette å holde muséet åpent hver lørdag formiddag for publikum.
Signe gløtter på klokken. Hun ser nok engang over eiendommen. Denne gangen fikser hun blikket på en Don Quijote-inspirert statue.
-Pedro fant mye inspirasjon i Don Quijote, som er hovedpersonen i romanen med samme navn og som regnes som et av litteraturhistoriens største verk. Alle disse statuene hans som står rundt her er så levende. Mange ganger får jeg på følelsen at Pedro fremdeles er her sammen med meg.
Nok en gang titter hun på klokken, og reiser seg. Hun spør om det er noe mer vi trenger å vite, men vi har alt det vi trenger. Vi tar farvel med den oppegående damen.
-Dere er hjertelige velkomne tilbake når som helst, og har dere kjæledyr, ta dem gjerne med, sier hun. Nå er det snart siesta for meg. Den er hellig. Nå vet dere hvem jeg har det fra.