Ekteparet Siri og Sven Løland fra Arendal valgte å holde seg i Spania under koronaviruskrisen. Det viste seg å være en god avgjørelse.
Det var lørdag 14. mars. I et par uker hadde det på nyhetene vært mye snakk om det nye koronaviruset, som allerede hadde drept mange tusen mennesker i Italia. Folk flest i Spania var overbevist om at det bare var snakk om en ny type influensa, få tok advarslene fra Verdens Helseorganisasjon alvorlig. Derfor var overraskelsen stor da Spanias statsminister Pedro Sanchez på samtlige spanske TV-kanaler informerte om at Spania gikk inn i ”Estado de Alarma”. Over natten ble det portforbud og unntakstilstand.
Siri (70) og mannen Sven (74) hadde vært i Spania noen uker allerede og var ute og handlet på Leroy Merlin da erklæringen om alarmstaten kom. De var klar over at veldig mange hadde blitt syke i Spania, og at det begynte å bli kaos på sykehusene.
-Jeg kjente straks litt på uroen over denne helt ukjente og nye situasjonen, ”Estado de Alarma”. Spesielt fordi vi var i utlandet og ikke kunne vite hvor lenge dette skulle vare, forteller Siri. Jeg snakker jo heller ikke spansk, så det var ikke så lett å finne all den informasjonen man trengte. Jeg husker at på vei hjem den dagen kjørte vi innom Mercadona for å handle mat og andre nødvendige husholdningsartikler. Jeg hadde lest på nettet at regjeringen advarte mot hamstring og forsikret om at matdistribusjonen ikke skulle bli noe problem. Men da vi kom til Mercadona tjue minutter senere, var det allerede nesten tomt for toalettpapir.
Nordmenn flyktet tilbake til Norge
Paret fra Arendal bodde fast på la Manga i Murcia-provinsen for mange år siden, men de siste årene har de vært bosatt i Norge. Etter at Siri også ble pensjonist for tre år tilbake, bruker ekteparet nå nesten halve året på La Manga. Huset deres ligger bare hundre meter fra havet, og alt de trenger i hverdagen ligger relativt nært.
-Da vi begynte å skjønne litt bedre hva ”Estado de Alarma” gikk ut på og fikk litt bedre innsikt i alt, roet vi oss ned. Sven var egentlig rolig hele tiden. Før han ble pensjonert jobbet han med oljeboring litt overalt i verden, på land, offshore og i jungelen. Han har vært med på det meste og er vant med å finne løsninger på vanskelige situasjoner. Men vi måtte ta stilling til om vi skulle bli i Spania eller reise tilbake til Norge. Burde vi gjøre som de fleste andre, pakke kofferten og komme oss vekk? Den opprinnelige planen vi hadde var å reise tilbake til Arendal litt etter påske.
Norske myndigheter derimot anbefalte nordmenn å komme seg hjem umiddelbart siden tilstanden i Spania ble verre dag for dag.
-Vi leste om overfylte fly og mange kanselleringer. Vi leste om folk som stod som sild i tønner i køer på flyterminaler og den store smittefaren. Jeg var bekymret for Svens helsetilstand med hensyn til mulig smitte på fly og terminal, siden han har redusert hjerte- og lungekapasitet.
Bestemte seg for å bli i Spania
Det ble til at paret bestemte seg for å følge den opprinnelige planen, og kjøre hjem til Norge en gang etter påske.
-Sven var helt klar på at han ville bli på La Manga, sier Siri. Å ta fly fristet ikke, og han ville ha med den nye bilen hjem til Norge. Vi var selvfølgelig bekymret over situasjonen på sykehusene i Spania, og de dystre tallene over alle menneskene som mistet livet til koronaviruset. Sven har hjertepumpe som går på halv maskin, en punktert lunge og pustemaskin om natta. Men ville vi være noe tryggere i Norge? Det spanske klimaet er godt for Sven, samtidig følte vi oss trygge. Sven fikk sine medisiner, vi hadde tilgang på mat, vi fikk vår pensjon og vi hadde huset vårt. Til slutt fant vi roen på et vis.
Det nye samfunnet rundt dem så likevel litt skremmende ut til tider, som da en hær av militære rykket inn i populære turistbyer som Torrevieja for å holde folk borte fra strendene.
Militære kontroller
-Det er jo en sjeldenhet å se militære kontrollere gatene i Norge, sier Siri. Men etter å ha forstått hvorfor det måtte være sånn, ble det greit også. Folk flyktet jo ned til sine ferieleiligheter fra innlandet, hvor smittefaren var stor og hvor eldre mennesker døde som fluer. Da ble det forståelig med storkontroll og høye bøter som kunne innebære mange tusen euro.
Paret liker å røre på seg, kjøre litt rundt og oppleve nye steder. Men nå var det plutselig ikke lov til å gå utenfor huset om det ikke var strengt tatt nødvendig. Gatene var tomme for mennesker, og landegrensene var allerede stengt. Men ekteparet, som har vært gift i 45 år, fant råd.
-Vi lever i en tid som er preget av at man har det travelt. Det blir knapt tid til overs for å huske og ta frem gode minner. Alt man har opplevd gjennom tiden. Men det fikk vi to under portforbudet. Mens det var full utrykning med politi overalt og utlendingene flyktet desperat før alle fly ble kansellert, satt vi med en kaffekopp i bakhagen og snakket om det som hadde hendt i livene våre. Gjennom samlivet og hver for oss, fra barn til voksen og nå i livets siste fase, som gamle. Vi lot med andre ord livet gå i revy. Det kunne være både gode og vonde erfaringer og opplevelser som dukket opp. Slik ble det refleksjoner og bearbeiding av ”fortidsminner”. Hjernen ble satt i sving og tida brukt til noe meningsfylt. Vi hadde så godt av det.
En annen verden
Tiden ble også brukt til gjøremål som de begge liker. Sven fant ut at han skulle rydde litt i garasjen og gi hagen et ordentlig ”ansiktsløft”.
-Sven ble veldig aktiv, det var riktig så imponerende, smiler den tidligere læreren. Garasjen ble ryddet tom og han barberte hagen! Best av alt, han var så glad og fornøyd. Det ble faktisk 50 fulle maxisekker med hageavfall før han var ferdig.
Siri er mye mer avhengig av det sosiale enn Sven, og gikk ofte til et rom i andre etasjen hvor hun hørte på musikk fra andre tiår og filosoferte over minner og tanker. Dette skrev hun om i sin egen blogg, ”Koronabobla”, til glede for en lang rekke lesere.
-Jeg var også en del på Facebook. I et land med portforbud og Europas strengeste restriksjoner ble dette mitt sosiale møtested. En dag kom jeg over et innlegg skrevet av Anett Dalan, og som interesserte meg. Jeg fant ut etter hvert at Anett bor som regel på La Manga hele året, hennes svenske samboer deler av året. Anett snakker flytende spansk og oversatte informasjon fra spanske myndigheter og nyhetsmedier som hun publiserte på Facebook under hele alarmstaten.
I tillegg delte Anett bilder fra hverdagen sin. Det kunne være alt fra hva hun hadde laget til lunsj til det hun så mens hun gikk rundt i bygningen hun bodde i og hvor hun fikk utført sin daglige trimtur på 10 000 skritt.
-Det var bilder av garasjeporter, innkjøring, nød-og trappeoppgang, pulverapparat og brannslanger og rør, ler Siri. Dette tok helt av og ble så vittig! En dag skrev jeg på en av Anetts poster: ”Nå er det vel snart ikke mer å ta bilder av?” Men da kom det jammen meg bilder av sju forskjellige hengelåser! Hun hadde egentlig bilder av 20, men syntes 7 holdt, skrev hun. Som dere skjønner utviklet det seg en helt spesiell humor mellom oss, en koronahumor i krigen mot koronaviruset. Mange ganger lo så jeg nesten falt av stolen, det var så forløsende og befriende.
Ikke et menneske å se
Ukene gikk, og i slutten av april begynte regjeringen å lette på de strenge karantenereglene i Spania. Først fikk barna komme ut for å leke en time om dagen, og 2. mai fikk de eldre over 70 år lov til å gå tur en time på morgenen eller på kvelden.
– Men det som skjedde da vi endelig kunne gå utenfor porten en liten tur så fikk vi ikke engang somla oss til det, ler Siri. Vi hadde blitt så vant til dette ”langsomtlivet” at jeg jammen begynte å tvile på om vi fikk somla oss hjem til Norge etter hvert!
Men neste dag var paret klar for en spasertur. Begge ikledd både maske og hansker.
-Det var en merkelig opplevelse etter mer enn sju uker bak porten. Ingen fare for verken å bli smittet eller påkjørt, ikke et menneske eller en bil å se! Men det var veldig koselig. Jeg så flere ting jeg ikke hadde sett før, til og med et gammelt hus bak en gjengrodd hage, enda jeg har syklet og gått forbi der i 16 år.
Hun husker også veldig godt sin første tur i butikken i begynnelsen av mai. Dette var første gang under ”Estado de Alarma” at man fikk lov til å reise lenger enn til nærmeste matvarebutikk og kunne være to i bilen.
-Det var mannen min som pleide å handle, men siden vi nå kunne sitte to i bilen og fikk lov til å handle sammen, ble jeg med. Det var en merkelig opplevelse å måtte spritvaske hender, bruke maske og plasthansker og måtte spraye ned ikke bare håndtaket, men hele handlevogna. Det var strengt vakthold med hensyn til å holde avstand og følge reglene. Det var merket av midt imellom hyllene med farget tape, der vognene skulle plasseres mens vi hentet varer i hyllene.
Et ekte koronavennskap
I slutten av mai måned fikk man også lov til å møte venner på utesteder eller hjemme. Det Siri så frem til da, var å bli kjent med sin Facebook- venninne Anett i det virkelige livet.
– Vi møttes først på en kaffebar og fulgte selvfølgelig reglene med å holde avstand og bruke munnbind. Det var så hyggelig og vi fant tonen med én gang. Det kjentes faktisk ut som om vi hadde kjent Anett og Tord i flere år. De var så lette å like, var seg selv, ingen kunstigheter der i gården. Og de hadde jo greie på så mye og var så interessante å snakke med. Vi feiret også 17. mai sammen, og før Anett og Tord reise tilbake til Sverige for sommeren inviterte vi dem hjem til grilling. Jeg og Anett tok en dukkert sammen i bassenget den dagen. Sven og Tord foretrakk å holde seg ved bassengkanten og pratet med oss derfra. Vi startet tidlig, så vi hadde god tid til å snakke sammen! Likevel gikk tiden så altfor fort.
I begynnelsen av juni var det Siri og Sven sin tur til å reise tilbake til Norge.
-Da hadde vi vært i Spania litt lengre enn planlagt. Vi pakket kofferter og alt ble plassert i bilen. Vi tok det med ro, hadde tre overnattinger og turen gikk veldig fint. Det var kjempekoselig å komme tilbake til Norge! Nå måtte vi jo være i karantene i ti dager, men vi har hus ved sjøen og hadde litt å gjøre så dagene gikk fort. Når karantenen var over, ble det endelig bading med barnebarn og hygge med familien.
Selv om hun er i Norge fortsetter hun å blogge, nå utenfor ”Koronabobla”. Og hun fortsetter vennskapet med sin nye gode venninne fra La Manga.
-Jeg holder jevnlig kontakt med Anett på Facebook, og ser fram til å treffes igjen til høsten. Vi håper å være tilbake på La Manga i begynnelsen av september. Sven skal til noen helsesjekker, så vi får se hvordan tilstanden er. Han har en uhelbredelig, sjelden lungesykdom forårsaket av nærkontakt med asbest på jobb som ung. Men sykdom er likevel ikke et stort tema her. Livet må leves.