En strålende debut

Vibeke er det amerikanerne ville kalt en ’case study’. Da livet presset henne opp i et hjørne og alt så mørkt ut, kom hun tilfeldigvis over en barnegitar som skulle snu livet hennes opp ned.

Det hele startet på Stord sykehus, hvor Vibeke Grov, alias Mukti, ble født i 1983. Som barn var hun særdeles aktiv og sensitiv. Hun ble veldig fort sint, men like fort glad. Hun var med på det meste og var flink til alt. Noe hun likte spesielt godt var å høre på moren spille gitar. Instrumenter fascinerte henne, og hun spilte på alt hun kom over. Det gjorde ingenting om hun ikke hadde prøvd noen av instrumentene før, for hun lærte på et blunk.

– Jeg var aldri redd for å prøve noe nytt, kanskje fordi jeg hadde en slik fin og trygg barndom, sier Grov når Din Reportasje møter henne på en kafé i Albir. Solen står høyt på den blå himmelen og stråler om kapp med artisten, som hele tiden sitter med den ene armen lent mot gitaren sin.

-Jeg husker at vi barna ble tatt mye med på tur, opp på fjellet, inn i skogen og ut i båten, smiler hun. Vi fikk stor frihet, og pappa var opptatt av at vi barna skulle få til ting selv. Jeg var ikke mer enn ni år da jeg fikk lov til å ta meg en tur med båten alene. Jeg var en skikkelig guttejente, og omtalte ofte meg selv som sønnen pappa aldri fikk. Jeg elsket utfordringer og presset grensene så langt det gikk. Jeg var viljesterk og fryktløs, og det som gjerne skilte meg ut fra de fleste andre var min grenseløse overbevisning om at jeg kunne få til absolutt alt jeg bestemte meg for.

Kelneren kommer og spør hva vi vil ha å drikke. Din Reportasje bestiller en café con leche, og Vibeke spør om en café americano. Øynene hennes gløder.

-Jeg har faktisk nettopp vært på et intervju i nok en radiokanal, denne gangen i Benidorm, det er derfor gitaren er med. Det er så spennende det som skjer med hensyn til lanseringen av det første albumet mitt. Noen av låtene klatrer nå oppover på listene.

Det har alltid skjedd mye i artistens liv. Som barn var hun med på både fotball, håndball, hest og skolekorps. På håndballen og i korpset fikk hun kallenavnet «poteto», fordi alle mente at hun, som poteten, kunne brukes til alt.

-Det er ikke for å skryte, men bare tre uker etter at jeg hadde begynt som keeper på håndballaget ble jeg plukket ut til å være med på uttak til ungdomslandslaget, ler hun. To uker etter at jeg startet å spille tverrfløyte ble jeg satt i gruppe med nabogutten som hadde spilt i fire år. Uansett hvilket instrument de gav meg, fikk jeg det til. Jeg husker en julekveld da mange var samlet hos onkel. Jeg kjedet jeg meg litt og gikk ned i kjellerstuen. Der fant jeg et lite trekkspill. Jeg satte meg ned for å finne ut av hvordan det virket, og i løpet av et par timer hadde jeg lært meg en sang. Jeg gikk tilbake opp i stuen og spilte for gjestene. Så sa onkelen min: ”Dette er virkelig imponerende Vibeke! Jeg har aldri hørt noen spille så flott med trekkspillet opp ned.”

Men så skjedde det noe som skulle forandre retningen på veien hun gikk. Det hele begynte med noen uskyldige kommentarer.  Artisten blir med ett alvorlig, som om hun ikke liker å huske på denne delen av livet sitt.

-Jeg var 11 år og begynte å få en del kommentarer på stemmen min. Folk sa den var mørk, og at jeg hørtes ut som en gutt. Læreren sa gjerne at jeg ikke burde ta den lyse stemmen i musikktimen da vi sang flerstemt, til tross for at dette ikke var noe problem for meg. Det gikk veldig innpå meg. Resultatet var at jeg lærte meg å snakke med en lysere tone slik at jeg ikke skilte meg ut på noen måte.

Ting ble ikke noe bedre da hun var 12 år og på leirskole på Jonshøgdi og hele klassen satt i bussen og sang.

–Jeg husker det fremdeles som om det var i går, sier hun med en alvorlig mine, men så ler hun plutselig.

-Det var bare et lite øyeblikk, men det føltes evig. Dette er et minne som sitter så dypt i meg at jeg kan både se og føle alt som skjedde enda. Jeg satt ved vinduet et godt stykke bak i bussen. Vi sang alle for full hals på en flerstemt sang som vi hadde lært på skolen. Jeg kikket ut av vinduet og ble opptatt av noe vi kjørte forbi. Jeg glemte helt å følge med på det som skjedde i bussen men fortsatte å synge. Plutselig, i det jeg sang til på en lys tone, sluttet alle de andre å synge. Stemmen min var skikkelig falsk, og hele bussen brøt ut i voldsom latter. Jeg ble så ufattelig flau, og det gjorde skikkelig vondt i magen. Det endte med at jeg lovet meg selv aldri å synge mer.  Og slik ble det, jeg sang ikke mer.

Hun blir stille noen øyeblikk, som om hun tenker på noe viktig. Hun tar en slurk av kaffen. Blikket hennes er alvorlig.

-Skal jeg være helt ærlig, må jeg vel si at det at jeg begynte å forandre meg i så stor grad for å ikke forstyrre andre, skjedde vel egentlig lang tid i forveien. Samtidig som jeg var et sterkt og fryktløst barn, var jeg veldig sensitiv til alt rundt meg. Jeg var veldig var for hvordan andre hadde det, ekstremt opptatt av rettferdighet og jeg kunne henge meg opp i små detaljer som ingen andre la merke til. Denne delen av meg selv husker jeg ofte ble sett på som «plagsom» og «krevende». Jeg fikk ofte høre, «Nå må du slutte..» og «Alltid er det styr med deg Vibeke!» Jeg følte etter hvert at jeg alltid måtte holde meg selv tilbake for ikke å plage de andre. Var jeg meg selv, ble det liksom for mye.

Men musikken slapp hun ikke helt tak i, og interessen for instrumenter var alltid der. Da hun var klar for å starte på videregående, foreslo hun å søke på musikklinjen som studieretning. Dette ble raskt avslått av skolens rådgivere, som mente at hun hadde så stort potensial til å gjøre det bra i skolen at hun måtte gå allmennfag. Da ville hun ha alle muligheter åpne.

– For min del så tror jeg gjerne det heller var med å lukke noen dører, da jeg følte at jeg mistet mye av motivasjonen de neste tre årene. Det var nok også fordi jeg beveget meg lenger og lenger bort fra den jeg var, og fra musikken, som jeg i dag skjønner er en naturlig del av meg. Jeg lyttet til de andre og gjorde det som var forventet av meg. Sakte men sikkert forsvant min egen indre stemme.

Og slik ble det til at hun valgte å utdanne seg som sykepleier, på tross av at hun i utgangspunktet ikke var spesielt positiv til sykepleieryrket.

-Jeg bestemte meg egentlig for at jeg ville bli jordmor, og da var det ingen vei utenom sykepleierstudiet. Tanken var å komme seg igjennom de tre årene, for så å starte på den toårige tilleggsutdannelsen for å bli jordmor.

Men et halvt år inn i sykepleierstudiet oppdaget hun at ingenting var som hun hadde forestilt seg på forhånd. Selv om hun føler at hun vokste mye som menneske de tre årene hun studerte, opplevde hun selve yrket som meget krevende.

-Det verste var tiden jeg hadde til hver pasient. Jeg opplevde daglig at jeg måtte gå på kompromiss med meg selv og det jeg var utdannet til å gjøre; å gi forsvarlig omsorg og pleie syke. Jeg jobbet i hjemmetjenesten og sprang fra det ene huset til det andre. Jeg husker spesielt én episode. På arbeidslisten min stod det at jeg skulle hjelpe en pasient på toalettet. Mens han satt der skulle jeg gå til et annet hus og gi tabletter til en annen pasient, så tilbake for å hjelpe den første pasienten av toalettet. Det var så uverdig både for pasienten og meg. Følelsen av at jeg som sykepleier ikke hadde noen mulighet til å gjøre noe med det, var fryktelig. Det var på grunn av dette at jeg bestemte meg for å videreutdanne meg til lege. Da tenkte jeg at jeg ville få større mulighet til å hjelpe pasientene.

Men bare et par måneder etter denne beslutningen ble tatt, raste livet plutselig sammen.

-Jeg var 26 år og 7 1/2 måned på vei med datteren min da jeg tok svineinfluensavaksinen i november 2009. Allerede samme kveld som jeg tok sprøyten var jeg i kontakt med legevakten da jeg ikke følte meg bra. Jeg ble innlagt på sykehuset etter flere anfallslignende episoder der jeg holdt på å miste bevisstheten. Blodtrykket gikk opp og ned, og refleksene på høyre side av kroppen min var hypersensitive. Henriette, som var i magen, ble svært urolig og bevegde seg hele tiden. Det hele var kjempeskremmende.

Hun husker at hun ble satt på blodtrykksmedisiner og sendt hjem etter en uke. Kun to dager etter fikk hun et nytt «anfall», mye verre enn de hun hadde hatt tidligere.

-Jeg kunne ikke huske når jeg var født, og klarte ikke å snakke ordentlig, jeg bare stammet. Mange undersøkelser ble gjort, men ingen klarte å finne ut hva som var galt med meg. Jeg fikk beskjed om bare å holde meg i ro da det ikke var noe de kunne gjøre.

Uken før hadde sønnen på litt over to år tatt samme vaksine. Allerede morgenen etter fikk han sitt første «anfall» der han sovnet og ikke kunne vekkes på to timer. Den friske gutten fikk plutselig ekstreme magesmerter, allergiske reaksjoner, ticks, epilepsilignende anfall, sovnet plutselig og overalt uten at de greide å vekke ham.

-Det var rett og slett grusomt, sier Grov. Oppi alt dette ble Henriette født, og hadde dessverre mange av de samme symptomene. Det endte med at jeg ble 100% arbeidsufør og fikk tilslutt diagnosen ME. Jeg gikk fra et aktivt liv til et liv på sofaen, hvor jeg knapt hadde energi til å gjøre noe som helst. Det var en forferdelig tid, for jeg hadde så mange planer for fremtiden.

Men en dag tenkte hun at det måtte være noe hun kunne klare å gjøre, til tross for at hun bare lå på sofaen. Det var da hun kom over en barnegitar på loftet, som hun tok med seg ned til stuen og begynte å spille på. Etter hvert tok hun også frem penn og papir. Som om hun ikke hadde gjort noe annet her i livet, begynte hun å komponere sanger.

-Det var en utrolig følelse jeg ikke kan beskrive med ord, smiler hun lett. Jeg hadde jo aldri gjort det før! Musikken bare kom ut av meg, det virket så enkelt!

Dette var begynnelsen på et nytt liv på mange måter, og ga artisten styrke til å ta noen viktige avgjørelser. Som å flytte til Spania, siden det var store sjanser for at hun og barna ville bli bedre på grunn av det gode klimaet.

-Jeg og faren til barna kom inn på denne tanken i januar 2013, og flyttet hit til Alfaz del Pi i august samme året. Vi valgte Alfaz del Pi fordi her var det både norsk skole og norsk barnehage. Å flytte var krevende. Ingen av oss hadde vært i Spania før, og jeg og barna var ennå svært syke. Men utpå vårparten i 2014 begynte det å komme seg. Barna trivdes godt i barnehagen og på skolen, klimaet var deilig og vi fikk liksom starte på nytt.

Men det var flere mørke skyer i horisonten. Etter at familien hadde bodd i Alfaz i nesten to år ble det slutt mellom vibeke og mannen hennes.

-Jeg har mange ganger tenkt at det bare var en naturlig konsekvens av at jeg hadde begynt å finne tilbake til meg selv, var mer tro mot meg selv. Litt etter litt fant jeg tilbake til barnet jeg en gang var, viljesterk og fryktløs, alt takket være musikken. Da ble det synlig at vi ikke passet sammen. Noe jeg burde ha innsett lenge før, til og med før vi fikk barn sammen. Vi var veldig forskjellige og alarmsignalene var der helt fra starten. Men jeg nektet å se dem og var villig til å gjøre alt for å få ting til å fungere, selv om det betydde at jeg egentlig aldri var meg selv sammen med ham. Jeg ble den personen jeg trodde han ville ha, den personen som passet best inn i hans liv. Det hele endte med at han flyttet tilbake til Norge og jeg ble alene igjen med barna her i Spania.

Det var en svært vanskelig periode for artisten, som hele tiden følte seg presset til grensen av hva hun kunne tåle.

-Jeg var syk og helt avhengig av hjelp. Jeg klamret meg til en sterk indre følelse som sa «dette klarer du» «dette kommer du sterkere ut av», samtidig som venner og familie reiste på skift frem og tilbake fra Norge for at jeg ikke skulle være alene.

I løpet av høsten ble både hun og barna bare enda bedre. Vibeke syntes det var en befrielse å kjenne at hun klarte å ta godt vare på barna og være en slik mamma hun alltid hadde ønsket å være.

-Gjennom alle utfordringene hadde jeg et mål, og det var å vise barna at selv om vi ikke kan kontrollere det som skjer i livet, så kan vi ha det godt.  Om vi kan finne tryggheten og freden inni oss, ja, da vil vi klare oss veldig bra i enhver situasjon.

På nytt ble musikken hennes store trøst og veiviser. Mer enn noen gang tok hun den på alvor, selv om låtene hun skrev bare var for hennes egne ører. Men en dag ble hun spurt om hun kunne synge noen av dem på en mammakveld i Alfaz del Pi.

-Jeg tenkte at jeg kunne like godt hoppe i det. Jeg ble veldig glad da jeg så reaksjonene til jentene, for musikken min ble tatt veldig godt imot. En venninne oppfordret meg til å lage et album. Hun satte meg i kontakt med en produsent på Møre, som ledet meg videre til en anerkjent produsent i Nashville. Siden den gang har ting gått utrolig fort. Jeg har vært til og fra USA for å spille inn sangene, og i november i fjor ble mitt første album lansert. Jeg har vært innom mange radiokanaler og allerede hatt mine første to konserter. Livet mitt har blitt snudd opp ned!

Hun innrømmer at mange ganger lurer hun på hva som hadde skjedd om hun ikke hadde blitt syk. Det får henne til å spørre seg selv om det ikke er noen som «trekker i trådene» for å advare oss mennesker når vi er på feil vei her i livet.

-Jeg føler det slik når jeg tenker på at jeg ble så syk på akkurat det tidspunktet. Det var som om noe stoppet tiden og sa, kjenn etter Vibeke, og tenk!  For sannheten er at alt dette med meg og musikken hadde kanskje aldri skjedd om jeg ikke hadde blitt syk og fikk anledning til å stoppe opp og tenke.

I sommer har Vibeke spilt inn musikkvideo, og resultatet ser du her:

Hun retter ryggen og tar frem gitaren. Nok en gang gløder det i de store blå øynene hennes. Hun spiller noen strofer og smiler.

-Det var ikke sykepleier, jordmor eller lege jeg skulle bli, musikken var alltid min vei, det skjønner jeg jo nå. Det er som å komme tilbake til meg selv, et sted hvor det er helt greit bare å være den jeg er. Det rare er at siden jeg startet med musikken har også den litt mørke stemmen min kommet tilbake. Det er som om alle brikkene har falt på plass. På nytt føler jeg meg sterk og fryktløs, overbevist om at jeg kan få til absolutt alt jeg bestemmer meg for. Jeg bare vet at så lenge jeg lar musikken vise meg veien, vil alt bli bra.

Hun kikker på klokken. Tiden er inne for å hente barna på skolen. Bare tanken på sønnen og datteren får hele ansiktet hennes til å lyse opp.

-Alt dette som har hendt meg har fått meg til å tenke litt annerledes på mine barn, sier hun rolig. Det jeg kjenner på nå er hvor viktig det er å legge merke til hva som kommer lett for dem, slik at de får utviklet sine ferdigheter, for jeg er overbevist om alle er født med et talent. Jeg tenker også på alle de barna som går rundt med denne utrolige sensitiviteten, som i virkeligheten er en gave. Mange av dem får nå diagnosen «høysensitiv», som om det er noe galt med dem. Jeg tror dette er barn som har muligheten til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. De trenger bare at noen gjenkjenner hva de har med seg.