Runa Stoltenberg Dahl hadde bodd i flere forskjellige land før hun bestemte seg for at Spania skulle bli hennes nye hjemland. På grunn av en alvorlig sykdom har ikke livet på Costa Blanca alltid vært like lett, men hun har kommet for å bli.
Jeg ble født i Oslo og har flyttet en hel masse. Nå bor jeg på min adresse nummer 36. Jeg har bodd i Danmark, England og USA, så jeg har jo erfaring med at det ikke er så farlig å skifte land. De årene jeg har bodd i utlandet, med unntak av det i USA, har også vært veldig gode år. Jeg trives godt utenfor Norges grenser, nesten bedre enn innenfor, vil jeg si.
Til Costa Blanca kom jeg i 2014. Da hadde jeg vært skuespiller, jobbet med barn og ungdom og drevet min egen kulturkafé, i tillegg til at jeg hadde jobbet som journalist for ulike medier. Jeg hadde lenge tenkt å flytte utenlands. Det vil si til varmere strøk, og hadde faktisk planer om Afrika. Da jeg fant ut at det ble litt for komplisert, valgte jeg Spania og Costa Blanca.
En av grunnene var at jeg kunne spansk fra før. Den andre at jeg jobbet som freelancejournalist og tenkte at her var det mange nordmenn å skrive om. Jeg hadde vært i Altea, Albir og Alfaz del Pi og visste at jeg ikke ville bo noen av stedene. Men jeg hadde hørt mye fint om Villajoyosa, så jeg tenkte at det var vel der jeg skulle bo. Jeg solgte leiligheten i Oslo og flytta hele inventaret ned hit. Det sto på lager mens jeg leide en liten leilighet nede på strandpromenaden. Det var første gang jeg satte min fot i Villajoyosa. Jeg trivdes fra første stund og kjøpte ganske raskt denne leiligheten jeg bor i nå ute ved Mallaeta, og her bor jeg fremdeles.
Leiligheten min har et nydelig lys, og har utsikt til hav og fjell. Da jeg var her på visning første gang gikk jeg en tur etterpå i friområdet jeg så fra balkongen. Da falt jeg pladask. Her får jeg ro i sjela. Det er så gode energier oppe ved tårnet, som var arbeidsværelset til den kjente psykiateren Esquerdo. Der er det også ruiner etter et gammelt nonnekloster. Jeg liker at det sitter litt historie i jordsmonnet. Å vite at mennesker har bodd her før meg. Hvis jeg vil ut er det bare å gå over krysset ned til stamrestauranten Palmeras. Der kjenner de meg og vet akkurat hvordan jeg liker maten. Også liker jeg at det bor hovedsakelig spanjoler her. Det er ikke hver dag jeg får bruk for norsken min, for å si det sånn. Det er ikke langt inn til sentrum og Villajoyosa er en fargerik by på mange måter: I den hyggelige gamlebyen, med et mangfoldig kulturtilbud og masse aktiviteter å velge i.
Det var likevel noen utfordringer, livet er jo aldri perfekt. Min største utfordring har hele tiden vært helsa mi. Jeg har hatt anoreksi mesteparten av livet. Da jeg kom til Villajoyosa var jeg veldig dårlig. Det første som skjedde var at jeg havna på sykehuset med voldsom anemi. Sykdom eller ikke, jeg likte meg fra første stund. Det rolige tempoet og den oversiktlige lille byen med hyggelige mennesker. Etter hvert kom jeg meg noenlunde på fote igjen og begynte å jobbe som frilansjournalist. Jeg jobbet både for blader i Norge og for en norsk avis her på Costa Blanca, hvor jeg også gjorde noen veldig fine og artige saker. Men med en stadig sviktende helse ble det tøffere og tøffere. Så det har absolutt ikke bare vært «det gode liv».
Nå er jeg uføretrygdet og gjør hva jeg vil. Men jeg er jo glad i å ha noe å drive med. Jeg skriver derfor på en bok, om det vanskelige livet med anoreksi og veien til å bli friskere. Dessuten synger og spiller jeg litt innimellom sammen med en spansk gitarist-venn. Vi har det veldig gøy og ler mye mens vi driver på. Ofte spiser vi lunsj sammen etterpå også. En dag i uka går jeg på kunstkurs der jeg lager collager i tekstil eller papir. Der er det et veldig internasjonalt og hyggelig miljø. En dag i uka trener jeg med personlig trener. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg har mye tapt muskelmasse å bygge opp igjen, og det går framover hele tiden.
Med hånden på hjertet så har det vært mye tøffe tider på grunn av sykdommen. Jeg har vært inn og ut av sykehuset utallige ganger. Da jeg sommeren 2018 var farlig lavt nede i vekt ble jeg tvangsinnlagt. Da hadde jeg akkurat vært i Norge et år og søkt om behandling der. Svaret var at de hadde erfaring med at jeg var dårlig motivert, så jeg fikk avslag. I Spania var svaret at ”vi har erfaring med at du er så dårlig motivert så vi velger å tvangsinnlegge deg”. Etter en turbulent måned på sykehuset ble jeg overført til spesialenhet for spiseforstyrrelser på et sykehus i Alicante. Der var jeg i to og en halv måned på lukket avdeling og la på meg hele tolv kilo. Det var tøffe måneder men høyst nødvendig.
Nå er det over et år siden jeg ble utskrevet og siden det har livet stort sett vært på opptur. Jeg har tid og overskudd til å nyte livet og drive med de tingene jeg liker. Når jeg ikke driver med prosjektene mine, liker jeg å ta turer opp til landsbyene, gå ut og spise sammen med venner eller gå langs havet og bare være til. Det må jo være tid til sånt. De gode minnene handler om slike ting, i sær turer opp i fjellene og til landsbyer. Jeg har en internasjonal vennekrets: spanske, norske, belgiske, danske og engelske. Det er ikke lett å få tid til å pleie alle.
Det å komme til Spania betydde forandringer i livet mitt og på meg som person. Det at jeg er blitt friskere av anoreksien betyr selvfølgelig enormt mye. Jeg er blitt gladere og mer utadvendt. Jeg blir glad av den spanske væremåten. De er mer åpne og direkte og tar problemer på strak arm. ”Dia mala, buena cara” (Dårlig dag, godt ansikt). Også ler de vekk problemene! Livet blir jo aldri helt enkelt. Det er så viktig å more seg og nyte dagene mens vi er her. Det syns jeg spanjolene er flinke til. Dessuten snakker de til deg og ikke om deg. Det har jeg opplevd både da jeg var kjempetynn og etter at jeg ble frisk. Jeg kunne bli stoppet på gaten av en nabo som spurte: ”Du er veldig tynn, spiser du bra?” Jeg fikk litt sjokk første gangen, men så skjønte jeg at det er bare sånn de er. Etter utskrivelsen, da jeg hadde lagt på meg så mange kilo og så ut som en helt ny person, fikk jeg mange hyggelige kommentarer overalt hvor jeg er stamkunde: på apoteket, i grønnsakbutikken, på restauranter og kafeer. Jeg syns jo det er herlig.
Jeg vil tro jeg endelig har kommet ”hjem” Det er her jeg vil bo resten av livet. Nå skal jeg til og med tegne begravelsesforsikring, så den saken er ordnet. Jeg trives så godt her. Både med det spanske folkelynnet og det internasjonale preget vi har her i byen. Villajoyosa er dessuten et lite sted der alle kjenner alle. Jo flere man blir kjent med, jo mer oppdager man det. Jeg blir gjenkjent og alle hilser i stambutikker og på kafeer. Hvis de ikke har sett meg på en stund, lurer de på hvorfor. Jeg føler jeg bor i et samfunn som «bryr seg» og det er godt. Jeg er blitt virkelig glad i Spania på mange måter. Ikke minst har jeg mye å takke helsevesenet for. De har reddet livet mitt mer enn en gang. Hvis jeg skulle gi et råd til andre som gjør som velger å flytte til Spania, er det at de må lære seg spansk. Livet blir så mye enklere og ikke minst morsommere.