Engler som utfører mirakler og gir alle dyr en ny sjanse. Til og med funksjonshemmede valper, som Charly. Dette er Somos Gos.
Det hele begynte den 23 februar 2014. Etter å ha jobbet i flere måneder som en gruppe venner som reddet forlatte og mishandlede hunder og katter, og etter å ha arrangert utallige møter hvor de delte sin kunnskap med alle som ville høre på dem, ble gjengen invitert til et arrangement hvor agendaen var å skape bevissthet rundt situasjonen til spanske jakthunder. De ble bedt om å ha på seg et oransje skjerf og noe med et navn eller logo på som kunne identifisere dem.
-For moro skyld lagde vi skjorter og brosjyrer som forklarte hva vi gjorde, smiler presidenten til Somos Gos, Mariola Terrer. -Vi tok med hunder som vi hadde funnet og som vi tok vare på, og vi forklarte hva vi gjorde og hva vi ønsket å oppnå.
Og slik ble Somos Gos født. Gruppen beskriver seg selv som en dyreorganisasjon som bruker kunnskap som fremste middel for å bekjempe mishandling av dyr i alle dets fasetter. De organiserer turer med hundeeiere hvor de lærer dem hvordan de skal oppdra og forstå sine kjæledyr bedre, og de setter opp boder i gaten, hvor de både informerer om sitt arbeide og søker etter fosterhjem.
-For de vanskeligste tilfellene, bruker vi fosterhjem hvor det er folk med kunnskap og forståelse for mishandlede dyr, slik at de greier å komme seg på beina igjen før de blir adoptert bort, forteller Terrer.
Gruppen besøker også skoler hvor de deler sine kunnskaper med barn.
-Det er viktig å involvere de unge som representerer fremtiden. Det er det den beste måten å endre ting på.
De har for øvrig stor tro på bruk av lover og rettssystemet.
-Hver dag kjemper vi for å få gjennom lover som kan bidra til at folk blir dømt for mishandling. Og vi er ikke redde for å anmelde dem som mishandler dyr. I dag ble vi innkalt til retten fordi vi for noen uker siden anmeldte et par jegere som holdt flere podenco-hunder innestengt uten tilgang til mat og drikke. Dommeren dømte saken som straffbar handling. Noe som hadde vært utenkelig bare for et par år tilbake.
Terrer kan fortelle at siden Somos Gos ble startet, har de møtt andre grupper rundt i Spania som bruker de samme metodene som de gjør. De har innsett at hvis alle de forskjellige gruppene forener krefter og kunnskap, vil de litt etter litt greie å forhindre at folk i fremtiden fortsetter å mishandle dyr i den grad de gjør i dag.
-Alle som er dedikert til redning av dyr kan fortelle utallige historier om ubegripelig mishandling av dyr, og dyr som lever under elendige forhold. Hunder og katter som er så syke at alt man kan gjøre er å redde dem for å gi dem en verdig død, forklarer hun.
Terrer glemmer ikke så lett den dagen de fikk inn seks valper som de kjempet mye for, kanskje mye mer enn hva fornuften fortalte dem var riktig. Alle var underernærte, vettskremte og fulle av skader og sår på tross av at de var bare et par måneder gamle.
-De ble tatt fra en kvinne som hadde kommet kjørende fra utlandet for å selge dem. Valpene hadde ligget flere sammen i poser, uten å få hverken mat eller vann. Når dyr blir sett på som en vare, er dyrene det minste disse folkene er opptatt av.
Alle valpene led av en eller annen sykdom. Terrer og hennes kompanjonger tok seg av dem dag og natt, og ga dem all den omsorgen de trengte. De var fast bestemte på at dette skulle de greie.
Men det var dessverre ikke nok. Med tårer i øynene så de hvordan den ene valpen etter den andre døde, utenom Otto og Zippi, to veldige spesielle hunder ifølge Terrer. De kjempet som tigre for sine liv. På tross av sin unge alder var de særledes intelligente, og de elsket å bli kost med. Gruppen tok med valpene til flere spesialister og gradvis begynte begge valpene å komme seg. De spiste, og hver uke virket de sterkere.
Inntil en dag da feberen kom tilbake. Otto og Zippi nektet å spise, og nektet å bli behandlet. Til slutt tillot de ikke engang at medlemmene av Somos Gos nærmet seg dem.
-Det var veldig vanskelig å se i øynene til Otto og Zippi at de ga opp kampen. Det var forferdelig å se ut hvordan valper som hadde kommet seg såpass ikke lenger greide å spise. Hvordan milde og kjærlige dyr plutselig ble aggressive.
Til slutt så ikke gruppen noen annen utvei enn å avlive de to valpene.
-Der stod vi og fulgte dem til de tok sine siste åndedrag, sier Terrer. Du blir veldig fort knyttet til disse dyrene. Jeg hadde følelsen av at hjertet mitt gikk stykker. Jeg følte en enorm skyldfølelse over å ha prøvd å redde dem bare for at de skulle ende livet sitt på denne tragiske måten.
Slaget var så hardt at i lang tid etterpå vurderte gruppen å gi opp aktiviteten sin. Alle lurte på om det var verdt det, og om de ved å prøve å hjelpe bare gjorde ting verre. Men ankomsten av nye tilfeller av dyr som trengte hjelp, gjorde at de svelget tårene og ladet seg opp med godvilje for å samle krefter til å redde de som skjebnen tillot dem å redde.
En myndehund med navnet Shiba er en av dem. Terrer kan fortelle at hun var så syk og mager at det var vanskelig å se på henne uten å få lyst til gråte. Blant annet var hun svært rammet av den alvorlige sykdommen leishmaniasis. En sykdom som ifølge de fleste veterinærer er uhelbredelig.
-Hun lærte oss hvor harde disse hundene er, og hvor stort overlevelsesinstinkt de har. Hun gikk gjennom all den smerten behandlingene påførte henne uten en eneste klage. Og hver dag virket det som om hun takket oss for alt vi gjorde for henne. Nå, etter nesten et år, og etter at hun har fått et nytt hjem, er samtlige av prøvesvarene hennes negative, og hun er en sunn og glad hund.
En annen historie handler om Bella, også myndehund. Så fort at hun så en person, ble hun grepet av panikk.
-Etter et par dager med hardt arbeid og uendelige timer sammen med henne i buret, tillot hun at vi strøk henne, og at vi sov ved hennes side. Hun løftet til og med hodet og så på oss med store øynene og et smil. Fordi myndehunder smiler faktisk, og det er da du vet at de stoler på deg.
Men gleden varte ikke lenge. Før hun ble helt bra igjen, ble hun skremt av et barn som lekte med en kjepp. Til tross for at hun var fastspent, kom hun seg løs og flyktet i redsel. Fortvilelsen overmannet gruppen nok engang. I mange måneder var hunden mer eller mindre lokalisert, men de greide aldri å få tak i henne. Men en dag mottok de en telefon. En ung kvinne hadde kommet over en hund som lignet på en myndehund ved elven.
-Jeg visste uten å se henne at det var Bella, sier Terrer. Da vi kom frem møtte vi vårt verste mareritt. Hun hadde tråkket på en jegerfelle og et av beina hennes hang løst. Det tok oss tre dager å fange henne, selv om hun løp på bare tre ben og hadde store smerter. I løpet av denne tiden flyttet vi oss ikke fra området. Med hjelp av våre myndehunder som er trenet opp til å finne og redde andre dyr, fikk endelig fanget henne.
-Det som overrasket oss er at denne mistenksomme og vettskremte tispen som knapt hadde akseptert et kjærtegn av mer enn to eller tre personer, nå ba oss alle om hjelp og kos. Hun ble umiddelbart vant med vår oppmerksomhet og viste en enorm vilje til å leve. Det hele virket som et mirakel.
Man blir fylt med glede av å høre om de mange dyrene som Terrer, sammen med resten av gruppen, har greid å redde. Som de små podenco-valpene de reddet fra en sikker død ved siden av en motorvei nylig. De var fulle av flått som spiste dem levende, og en av dem, Chula, hadde et dypt sår i beinet og betennelse i det ene øyet. For ikke å nevne lille Charly som lider av en hjerneskade, men som lever i beste velgående, takket være Somos Gos.
-En annen gruppe som er like gale som oss (hun ler), ba oss om hjelp. De kom med en liten chihuahua-valp som hadde blitt vraket av en skruppelløs oppdretter, og som hadde overlevd mot alle odds. Igjen så vi etter en klinikk, en spesialist. Vi stod overfor en diagnose og en vanskelig avgjørelse: Å gi valpen en ny mulighet eller eutanasi.
Terrer puster dypt. Hun smiler.
-Vi la vekt på at han ikke led på noen måte, at han spiste godt og svarte på stimuli. Vi bestemte oss for å prøve å oppdra ham til naturen sa noe annet. Jeg kan ikke si det er enkelt å ha en funksjonshemmet valp. Å prøve å få den minste opplæring inn i den lille, skadete skallen hans, er ingen enkel sak. Men han får oss alltid til å smile med sin herlige personlighet og gir oss mange lykkelige øyeblikk. Han er en ordentlig gladgutt som hjelper oss med arbeidet vårt med barn slik at de ser at i dyreverdenen er ingen hunder annerledes. For dem er Charly som alle andre hunder, hverken mer eller mindre.
Slik er historien om Somos Gos. En gruppe dyrevenner som litt etter litt greier å bevise at hvis man jobber med kjærlighet og kunnskap, kan man oppnå store resultater, til og med mirakler.
Liker du siden vår www.facebook.com/din.reportasje vil du motta alle våre reportasjer idet vi legger dem ut.
Det beundringsverdige arbeidet til Somos Gos krever ikke bare en stor menneskelig, men også en stor økonomisk innsats. Gruppen trenger donasjoner. Hvis noen av våre lesere ønsker å hjelpe, har Somos Gos en facebook-side hvor man kan ta kontakt med Mariola Terrer.
