Hvert år kommer Magnhild Sandvik tilbake til Albir. Takket være tilbudet fra Fysiakosreiser AS, kan hun være flere måneder i gangen.
Det er torsdag morgen, klokken viser fem på ti. Solen stråler på Albirs knallblå himmel idet DIN REPORTASJE går inn gjennom døren til La Colina leilighetshotell, som ligger i strandbyens sentrum. I resepsjonen får vi vite at Magnhild holder til i fjerde etasje, og klokken ti på slaget ringer vi på døren til nittitoåringen fra Voss. Hun inviterer oss inn, og ber oss om å sette oss ned. Kamera, penn og papirblokk blir plassert på bordet.
-Så her er du altså på ferie helt alene, spør vi full av beundring. Reiste du fra Norge til Spania alene også?
Får hjelp til alt
-Vel, helt alene er jeg jo aldri, smiler den oppegående kvinnen. Fysiakosreiser sørger for assistanse for meg slik at jeg blir hentet i rullestol når jeg ankommer flyplassen i Norge. Når jeg reiste hit for noen uker siden, hadde jeg selskap av representanter fra Fysiakosreiser på flyet. Når jeg lander står jo alltid sjefen selv og venter på meg. Miram er fantastisk. Hun og resten av teamet på Fysiakos tar seg av alt. Når jeg sier alt, mener jeg alt. De tar så godt vare på meg, jeg kan ikke få rost dem nok. De er de første ansiktene jeg ser hver morgen, og de siste jeg ser før jeg legger meg. På natten trenger jeg luft når jeg sover, og de hjelper meg med apparatet. Jeg har litt vanskelig for å puste da jeg har bare en lunge. Jeg fikk Polio som liten, og en av konsekvensene var at jeg mistet den ene lungen.
Man kan ikke noe annet enn å beundre denne damen, som lever livet i fulle drag, på tross av den høye alderen.
-Mange spør meg om jeg ikke er redd for å reise alene, om det er trygt å reise slik som jeg gjør i min alder. Det er viktig å leve mens man kan. Dessuten lærte jeg å ta livet som det kommer under krigen. Da visste man ikke engang om man våknet neste morgen. Nei, du kan ikke sette lås på livet.
Nesten blind
Vi blir avbrutt at Magnhilds telefon som ringer. Hun ser nøye på skjermen til den gammeldagse telefonen og bestemmer seg for å svare. Etter et par minutter legger hun på. Nok en gang er kvinnen et stort smil.
-Trygghet… Vi kan snakke litt mer om det. Nå ringte de fra Fysiakos pleie og omsorg. Jeg har time til frisøren i dag, og de ville bare minne meg på det. Alt jeg skal gjøre i løpet av dagen, skriver de i en liten agenda som ligger på spisebordet. De skriver alt med veldig store bokstaver. Jeg er nesten blind, men jeg kan lese kontraster. Altså, om det er skrevet med store svarte bokstaver på hvitt papir, ser jeg det.
Det er vanskelig å konsentrere seg om spørsmålene. At Magnhild ikke kan se oss ordentlig, kommer som en stor overraskelse. Det er ikke til å tro at denne damen er nesten blind.
Like trygg som i Norge
-Jeg kan ikke se om dere smiler, men jeg kan se at dere har munn og nese, fortsetter Magnhild muntert. Fargene på klærne ser jeg heller ikke godt. Ser ut som om genseren du har på deg er mørk… Å, ja, er den rød, ler hun. Det jeg vil frem til, er at alle på Fysikos kjenner meg og vet hvilke plager jeg har. De vet at jeg ikke kan se om de smiler til meg. Derfor møter de meg alltid med et ”Hei Magnhild”, så fort de ser meg et sted. De vet at jeg kjenner dem igjen på stemmen. Alt dette gjør at jeg føler seg like trygg som når jeg er hjemme i Norge.
Hun kan fortelle at hun setter stor pris på å bruke årets første tre måneder i Albir, hvor hun har det som plommen i egget.
Gunstig helseeffekt
-Jeg er lommekjent i Alfaz del Pi, jeg har kommet hit siden 1993. Jeg har vært veldig aktiv i Costa Trimmen blant annet, og kjenner mange i området.
Første gangen hun kom til Costa Blanca var det på en kusines oppfordring. Mannen til Magnhild hadde plutselig gått bort, og selv hadde hun gått gjennom en lang periode med sykdom etter at hun fikk diagnosen brystkreft med spredning.
-Det så mørkt ut en stund, men jeg overlevde takket være et forsøk jeg var med på, sier hun med et glimt i øyet. Ny kreftmedisin skulle testes ut, og jeg fikk tilbud om å være med. Jeg var heldig, for det skulle vise seg at kroppen min reagerte veldig godt på den nye medisinen, og til slutt ble jeg kreftfri. Kusinen min mente jeg hadde godt av å være på Costa Blanca en tid, og få tankene på noe annet. Det fikk jeg, og det skulle vise seg at det gode klimaet på Costa Blanca hadde en veldig gunstig effekt på helsen min generelt.
Bor alltid i samme leilighet
Den gangen bodde hun i Benidorm, men etter hvert begynte hun å ta inn på La Colina i Albir. Slik ble hun bedre kjent med Miriam Kristiansen, eieren av Fysiakos, som hun hadde møtt tidligere på Reuma Sol i Alfaz del Pi.
-Jeg stoler blindt på alt som er rundt Miriam, sier Magnhild varmt. Omsorg er hennes mellomnavn. Jeg har vært pasient hos henne i mange år, og synes det er flott at bedriften hennes holder til her på hotellet. Jeg har alt jeg trenger her på én og samme plass. Visste dere forresten at hver gang jeg kommer tilbake hit, får jeg akkurat samme studioleilighet? Her vet jeg hvor alt står, det blir som å komme hjem hver gang. Det som er så flott med denne studioleiligheten er at den er så liten, men samtidig stor nok til at du bor veldig komfortabelt. Det er ikke lang avstand fra sengen til kjøkkenet, sofaen og balkongen. Så lenge jeg vet at jeg har Miriam og Fysiakos i samme bygning, vil jeg komme tilbake. Uten Fysiakos sine tjenester, hadde ikke dette vært mulig.
Som plommen i egget
Solen stråler på balkongen, og intervjuet fortsetter der. Magnhild setter seg godt i stolen, og lar blikket vandre over de høye palmene som svever svakt i vinden. Det er som hun ser hver detalj, inkludert fuglene som sitter på en en gren og kvitrer.
-Jeg har det så godt her, kan man egentlig ha det noe bedre? Finnes det noe bedre og tryggere enn dette for meg? Jeg føler meg heldig. Her ute kan jeg sitte i lang tid og bare nyte tilværelsen. Spesielt på dager som dette. Kjenner dere hvor godt solen varmer her på balkongen? På den andre siden har jeg utsikt til de flotte appelsintrærne som står på rad og rekke. Det er en grunn til at de alltid har nyplukkede appelsiner her på hotellet, smiler hun.
Kjeder seg ikke
Hun har alltid vært en ivrig turgåer, og savner tiden da hun var en aktiv deltaker i Costatrimmen.
-Jeg har alltid likt å gå, og helt frem til pandemien var jeg med på lange turer. Det går ikke lengre nå som jeg ser så dårlig, men jeg kjeder meg ikke. I morgen skal jeg besøke den norske klubben i Alfaz. Da kommer de fra Fysiakos og henter meg og kjører meg dit. Som dere ser, jeg får god hjelp til alt.
Før vi avslutter intervjuet, blir vi med Magnhild til Fysiakos i første etasje. I heisen er vi ikke sikre på hvilken knapp vi skal trykke på, men Magnhild er rask på avtrekkeren og ordner den saken på et blunk.
-Jeg er så vant med det. Jeg bruker denne heisen mye. Hver gang jeg lurer på noe eller skulderen er vond, drar jeg ned til Fysiakos. De blir alltid like glade for å se meg. Jeg må få understreke at de, i tillegg til pleie og omsorg, gir meg veldig god fysioterapibehandling. Det gode med Miriam, er at hun er godt voksen. Jeg sier godt voksen fordi hun studerte fysioterapi for lenge siden, og lærte ting den yngre generasjonen ikke lærer i dag. Jeg mener at hun bruker hendene og intuisjonen på en slik måte at man kjenner stor forskjell etter hver behandling. Alt dette hun kan, lærer hun bort til de yngre fysioterapeutene på klinikken. Det har mye å si.
Fysiakos gjør det mulig
Så fort vi åpner døren til Fysiakos og trår inn i klinikken, blir vi møtt av en klar stemme som sier ”Hei Magnhild”. Med et muntert blikk gir nittitoåringen oss et bredt smil.
-Der ser dere, hva var det jeg sa? Så fort de ser meg, sier de ”Hei Magnhild”, så nå vet jeg vet hvem det er som står bak resepsjonen. Skal jeg vise dere hvor jeg trener? Det gjorde jeg sist i går. Jeg liker å gå på den maskinen de har. Jeg får god oppfølging, de følger med på alt jeg gjør.
Miriam Kristiansen kommer bort til oss for å hilse. Hun gir Magnhild en god klem..
-Jeg har en pasient om noen minutter, så jeg har ikke mye tid, beklager hun. Er ikke Magnhild skjønn? Vi er alle full av beundring for henne. Hun er et stort forbilde for mange, som blir inspirert av hennes valg. Vi har full kontroll på henne døgnet rundt når hun er her hos oss, slik at hun bare kan nyte livet og det gode klimaet. Hun er beviset på at det aldri er for sent.
Intervjuet er over. Vi spør Magnhild om hun vil at vi skal følge henne tilbake opp til studioleiligheten før vi drar tilbake til kontoret.
-Nei, det er ikke nødvendig, vifter hun med hånden. Uansett, på denne tiden liker jeg å gå inn i kafeen til hotellet og drikke en kopp kaffe. De er så hyggelige der. Dere må bare ta kontakt om dere lurer på noe mer. Dere vet hvor dere finner meg.