Damen har kjendisstatus på Costa Blanca, hvor hun har bodd i mange år. Koronaviruset tar hun med ro, men er glad karantenen er over slik at hun kan fortsette med sine mange aktiviteter.
Av Olav Barhaugen
Solfried Gjelsten så dagens lys i Oslo 23. august 1925. Nå, 95 år senere, kan hun se tilbake på et langt og innholdsrikt liv. Din Reportasje stakk innom for å gratulere damen og ta en liten prat i anledning den store dagen.
Solfried tar smilende imot oss sommerlig antrukket i fargerike klær. Hun inviterer oss inn i stuen der veggene er dekket av bilder og bokhyller. Vi får servert litt drikke, og det er ikke vanskelig å få damen på gli når vi ber henne gi et lite sammendrag av et langt liv.
– Jeg har alltid vært glad i å lese, og var så heldig å få ta en utdannelse, noe som ikke var en selvfølge for jenter den tiden. Favorittfagene var realfag og matte, og jeg ble ferdig med artium under krigen, i 1944. Drømmen var å kunne få studere videre, og gleden var stor når krigen tok slutt og universitetet igjen åpnet dørene. Jeg fikk tre fantastiske år der jeg svevde på en rosenrød sky uten å gjøre noe annet enn å lese og studere.
Barndommens somre hadde Solfried og familien tilbrakt på Gjelsten ved Romsdalsfjorden. Faren, som var fra Ålesund, hadde feriert der i sin barndom, og da han fikk sin egen familie tok han dem med til sitt barndoms paradis. Minnene om de fine somrene var sterke, og da Solfried etter 3 års studier fikk høre at en ung bonde i grenda hadde behov for onnehjelp søkte hun og fikk jobben. Endelig skulle hun få komme tilbake til dette vakre stedet hun hadde så mange minner fra. Bonden som het Peder var like gammel som Solfried, og hun husket ham såvidt fra barndommen. Han viste seg å være en både intelligent og kjekk ung mann. Dermed gikk det som det ofte går med ungdom og fine lyse sommerkvelder, det endte med forlovelse og bryllup.
– Foreldrene våre var mildt sagt oppgitt. Som odelsgutt på en forholdsvis stor gård trengte jo mannen min et dyktig kvinnfolk til kone, og ikke ei byjente, som på toppen av alt aldri hadde gjort noe annet enn å lese og studere. Dessuten hadde mine foreldre sett frem til å få en datter som var lektor, vel ansett på den sosiale skala. Det siste de hadde planer om var at jeg skulle bli bondekone, som i deres øyne befant seg aller nederst på denne skalaen.
Alle spådommer ble gjort til skamme, og Solfried klarte seg godt som bondekone. Riktignok var det en bratt lærekurve, og mange harde tak innimellom. Paret fikk 65 gode år sammen, og de fikk fem døtre. Selv om arbeidsdagene ble lange fant Solfried tid til å engasjere seg i både politikk og samfunnsliv. Dette brakte henne inn i både Norsk Kulturråd og Kringkastingsrådet i tillegg til mange andre verv. Men mange år med hardt arbeide og høyt tempo satte sine spor. Til slutt sa legen at de måtte finne på noe annet, og drøyt 60 år gamle ble begge to førtidspensjonert.
– Jeg har alltid levd etter mottoet «Du vet ikke hva du klarer før du har prøvd». Derfor sa jeg ofte ja til å gjøre ting jeg egentlig ikke hadde tid til, eller visste noe særlig om. Kvelder og netter ble tatt i bruk, og ferie var det ikke snakk om. Det var ikke før vi fikk fjøsrøkter at vi kunne ta oss et par ukers ferie. Vi dro flere ganger til Kanariøyene, og når vi ble pensjonert kom tanken om å bosette seg i varmere strøk. Vi kjente jo hvor godt dette klimaet gjorde for våre slitne kropper.
Det var Peder som førte an i tankene på å flytte sørover. Han hadde funnet et lite gårdsbruk på Tenerife, men da satte fruen foten ned. Gårdsdrift skulle det være slutt på. De hadde også hørt at det skulle være så fint på Costa Blanca, og at mange nordmenn hadde bosatt seg der. Paret dro til Benidorm på en to ukers tur, og fartet rundt i området uten å finne noe sted som fristet. Til slutt ble de invitert med på en tur til Foya Blanca, i utkanten av Alfaz del Pi. Der var et boligfelt under oppbygging, og de to bestemte seg på flekken. Her skulle de bo. Året etter sto huset ferdig, og flyttelasset gikk sørover.
– Vi ble godt mottatt av våre naboer, som i likhet med oss også var nyetablerte her i landet. Vi stilte på mange måter likt, og det var lite snakk om bakgrunn og tidligere liv. Nå var vi alle i samme båt, og skulle stake ut kursen for en ny tilværelse i et fremmed land. Vi var en gruppe nordmenn som holdt sammen. Hadde selskaper og reiste på turer for å bli kjent med hverandre og vårt nye hjemland.
Turene gikk som regel med buss og innleid guide. Det var mye fint å se, men mange savnet litt mere informasjon og historie om stedene de besøkte. Derfor satte noen av dem seg ned i etterkant og leste seg opp på områdenes historie.
– Et øyeblikk, så skal du få se hva vi gjorde, sier Solfried og spretter opp fra stolen og feier bortover gulvet som en hvirvelvind. Noen sekunder senere er hun tilbake med en boks full av fint innbundne hefter med reiseskildringer, fotografier og historie fra disse turene.
-Disse ble delt ut til deltagerne, og er gode minner som tas frem en gang iblant.
Solfried har alltid vært glad i å lese, men i bøker på norsk eller engelsk var det lite å finne om Spanias historie. Løsningen ble å lese i spanske bøker, noe som var utfordrende for en som ikke behersket språket. Et blikk inn i bokhyllen bak henne vitner om at hun tok den utfordringen også. Der står 25 bind av bokverket «Historia de España».
– Løsningen ble å sitte med ordboken ved siden av de spanske oppslagsverkene, og det gikk forbausende bra. På denne måten fikk jeg både lært meg litt spansk, samtidig som jeg fikk et større innblikk i dette landets fantastiske historie. Jeg var ikke særlig glad i historie da jeg gikk på skolen, men nå ble det annerledes. Spanias historie er fargerik, fra romertiden, via muslimenes herredømme, og til de ble jagd på flukt og vi fikk dagens Spania.
Denne kunnskapen har hun delt med mange, både gjennom foredrag, og på de mange turene rundt i landet. En dag ble hun spurt om hun ikke kunne skrive en bok om denne historien.
-Jeg hadde jo ikke noen erfaring med å skrive noe så omfattende som en bok, men jeg tok frem mitt gamle motto. «Du vet ikke hva du klarer før du har prøvd». Bok ble det, og siden har det kommet tre til. To med historie og reiseskildringer, og til slutt en selvbiografi.
Både Solfried og Peder likte å gå turer, og på Costa Blanca er det rike muligheter til det. Enten man vil opp i fjellene eller gå langs sjøen er det fine turmuligheter. Flere av naboene ble med på turer, og det ble dannet en turgruppe. Ekteparet Gjelsten var naturlige ledere, og la opp turene.
-Vi gikk sammen med gruppa på lørdager, og på søndagene gikk vi på oppdagelsesferd for å finne nye turer. Det var mange stier og veier, og ikke så godt oppmerket og skiltet som i dag. Så ofte var det krevende ekspedisjoner.
Når paret passerte 80 år følte de at tiden var inne til å gi slipp på turgruppa, men fortsatte med å gå turer på egen hånd.
– Å holde seg i god form ved å gå turer er den beste medisin. Setter man seg stille går det fort nedover. Jeg fyller 95 år, men håper å kunne være med videre også. Derfor bruker jeg mye tid på å være i aktivitet. Så sant det er mulig går jeg en tur hver morgen. De lengste og tyngste turene klarer jeg ikke lengre, men jeg har noen faste løyper rundt i nærområdet her. Ofte går jeg gjennom appelsinlundene ned til Altea og opp igjen. En rundtur på ca. 6 km. Noen ganger blir det kortere turer. I tillegg har jeg en trimsykkel som jeg er oppå flere ganger om dagen. Der prøver jeg å få til hundre omdreininger på pedalene hver økt, og gjentar det åtte ganger hver dag.
Vi blir sittende og måpe over hvilket aktivitetsnivå denne dama som med god margin kunne vært vår mor oppviser. Dette er virkelig en inspirasjon, og noe å strekke seg etter.
Vi blir ikke mindre imponert når vi får høre alt det andre hun har vært med på de siste årene. Hun har bokstavelig talt vært høyt og lavt. Fløyet paraglider, luftballong og helikopter, og utforsket grotter. Flere turer til USA der hun har to døtre, og til og med en tur til Antarktis. To ganger har hun gått pilegrimsveien til Santiago de Compostela, og for et par år siden gikk hun den berømte Caminito del Rey i Andalucia. En gangvei som er boltet fast i en bratt fjellside.
– Det var en imponerende tur, selv om den var hverken bratt eller lang så var det en spesiell følelse å gå på en smal bordkledd sti, hundre meter over bakken. Da vi var ferdig var det en mann som sa han måtte være den eldste som har gått der. «Jeg er jo 83 år gammel». Forbauselsen var stor når en i følget vårt pekte på meg, og kunne opplyse om at denne damen var 92 år.
I disse dager er det nesten ikke til å unngå at samtalen kommer inn på koronaviruset og situasjonen rundt dette. Alle er vi jo berørt av de ulike tiltakene og begrensingene dette følger med seg. Ikke minst for dem som på grunn av alder er i en absolutt risikogruppe.
– For min del har det ikke bydd på de store utfordringene, sier Solfried og tar en slurk vann. Men jeg ble jo litt bekymret da vi ikke skulle få lov å gå ut. Jeg er jo avhengig av mine faste morgenturer, og tenkte at det kunne da ikke være så farlig om jeg gikk en tur langs veien bortover i skogen fra Foya Blanca. Men allerede første dagen kom det en politimann kjørende, og spurte bryskt hva jeg drev med. Jeg forklarte at jeg var ute på min daglige morgentrim, og at dette var nødvendig for at jeg skulle holde meg frisk. OK gamlemor sa han, det får gå for denne gangen, men jeg skjønte at dette var ikke noe jeg kunne fortsette med.
– Jeg grublet en stund på hvordan jeg skulle løse dette, for å være i bevegelse ser jeg på som en nødvendighet. Men plutselig kom jeg på en løsning. Jeg sto opp klokka fire på natta, og gikk mine faste morgenturer. Da var det ikke noen å se, hverken politi eller andre, sier hun med et lurt smil om munnen.
– Ellers har ikke denne situasjonen rundt koronaviruset hatt noen særlig innvirkning på min tilværelse. Jeg er lite ute blant folk lengre, og holder meg stort sett hjemme. Gjennom hele livet har jeg samlet på bøker, og langt fra hatt tid til å lese alle. Mannen min hadde en liten bod bak i hagen, der han innredet snekkerverksted. Men da han gikk bort for fem år siden solgte jeg snekkerverktøyet og innredet et lite bibliotek der i stedet. Dit går jeg ofte og setter meg ned i ro og mak med en bok.
Datamaskinen er også en trofast følgesvenn i Solfrieds liv. Her skriver hun sine artikler som publiseres i magasinet Aktuelt i Spania, der hun har bidratt i en årrekke. Hun bruker også mye tid på å leke seg med bilder. Hun tar mange bilder når hun er ute på sine turer, og mange av dem redigerer hun og forvandler til fargerike og fantasifulle kunstverk. Disse deler hun med sine mange venner på Facebook, til stor glede for mange.
– Vi er ikke alltid like gode venner jeg og datamaskinen, men jeg ville ikke vært den foruten. Ikke bare at jeg jobber med mine artikler og bilder på den, men den er også en kilde til mye informasjon. Og ikke minst er det enkelt å holde kontakt med venner og familie. Med barn, barnebarn og oldebarn spredd fra California til Nordmøre er moderne kommunikasjon godt å ha.
95-årsdagen er bare noen få dager unna, og på spørsmål om hvordan den skal feires, smiler damen og rister på hodet.
– Sannelig om jeg vet. Planen var en reise opp til Zaragoza, men det setter jo dette viruset en stopper for. Men min datter Marit, som også har bosatt seg i området og er til stor hjelp for meg, er en mester i å finne på overraskelser. Blant annet fikk jeg fly paraglider på min 75-årsdag. Denne gangen har jeg fått beskjed om å bare holde meg hjemme og ikke tenke på noen ting. Men hun har lagt en konvolutt på bordet her, med beskjed om at den skal åpnes på lørdag, dagen før fødselsdagen. Jeg er spent på hva hun har funnet på nå, men jeg får bare gjøre som jeg pleier og kaste meg uti det.
Et trivelig møte går mot slutten, men før vi går får vi en omvisning i huset og hagen. Velstelt og fint er det over alt, og et godt utvalg av bilder og bøker viser at her bor det folk som har interesse for mye og mangt. Vi får også overrakt et eksemplar av Solfrieds selvbiografi med en liten hilsen i:
«Alle vet vi at vi får et liv med positive og negative perioder. Mye skjer som vi ikke kan hindre, men er dette det viktigste i livet? Nei, det som virkelig betyr noe for oss er hvordan du selv takler det som skjer».
Vi i Din Reportasje gratulerer deg Solfried hjerteligst med dagen, og takker for den inspirasjonskilden du er og har vært for mange, ikke bare på Costa Blanca. Vi ønsker deg mange gode år til!