Psykoterapeut Erik Bisgaard har lang erfaring innen behandling av psykiske lidelser. Målet er å øke pasientenes livskvalitet gjennom forbedret psykisk helse.
Det er gode tider for psykoterapeuten, som har funnet seg til rette i Alfaz etter mange år i Albir. Han og kona stortrives. Omgivelsene er mer spanske, og de har bedre plass til sine to hunder og fem katter.
-Vi bodde i La Nucia en kort tid etter at vi flyttet fra Albir, men vi trivdes ikke så godt der, sier Erik da vi setter oss ned ved et bord i hagen.
-Vi har alltid likt oss i Alfaz del Pi, og denne gaten er ideell for oss. Den er rolig og fredelig, selv om vi bare er noen få minutter unna sentrum. Selv om det er mange utlendinger som har slått seg ned her i de siste årene, føles dette området fremdeles veldig spansk.
Han kan fortelle at han er fra Siggerud i Nordre Follo kommune. Som barn likte han å være for seg selv, bøker var hans store lidenskap. Han brukte derfor en del tid på biblioteket, både på Siggerud og etter hvert også Deichmanske i Oslo når han kunne ta bussen dit alene. Da lånte han ofte et titalls bøker i måneden.
-Når jeg var ferdig med videregående skole på Kristelig Gymnasium i Oslo, visste jeg fortsatt ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tror det var fordi jeg hadde lest så mye om alt mulig opp gjennom årene at jeg hadde interesse for flere yrker. Det fristet å bli lege eller psykolog, men jeg hadde også litt lyst til å bli advokat. Skulle jeg studere videre, måtte jeg imidlertid ta opp enkelte fag, så jeg fant meg en jobb mens jeg tok fatt i dette. Når jeg hadde fått høyt nok snitt startet jeg på ex. phil. for senere å studere jus. Jeg kom imidlertid aldri så langt som å bli advokat før jeg fikk aleneomsorg for datteren min, som da var bare syv måneder gammel. Det ble da håpløst å studere videre, så jeg begynte å arbeide som energimegler på dagen da hun var i barnehage eller hos dagmammaen. Men jeg var fast bestemt på å ta opp studiene igjen så fort jeg kunne. Det ble noen år senere, men da ville jeg bli psykoterapeut.
Han løfter hodet sakte mot solen. Han smiler takknemlig. Det er ingen tvil om at han trives i det spanske klimaet.
Startet egen praksis
– Når jeg skulle skrive min hovedoppgave om narsissisme og dissosiasjon i 2015, valgte jeg å gjøre dette i Spania for å kunne konsentrere meg fullt og helt om oppgaven. Jeg kunne da legge vekk alt annet, slå av telefonen og bare ha bøker og PC-en foran meg. Jeg valgte Benidorm. Dette var i vinterhalvåret, og været ga meg mersmak. Jeg har aldri likt høsten og vinteren i Norge. Jeg hadde en fin måned i året. Det var april. Da visste jeg det snart ville bli vår og sommer, og jeg kunne dermed glede meg til dette. Allerede i mai begynte jeg å grue meg til høst og vinter. Etter å ha snakket med en god venn som har vært mye i Spania, anbefalte han meg å ta en tur til Albir og Alfaz del Pi. Han fortalte at det bodde mye nordmenn i landsbyen, og at det kunne være et bra sted for meg å starte opp med psykoterapi.
Etter å ha fått godkjenning som psykoterapeut i juni 2015, valgte Erik å ta seg en tur til Albir og Alfaz del Pi i september samme år. Han likte det han så, og var enig i at det kunne være et bra sted å starte som psykoterapeut. Det tok ikke lang tid før han var i gang. De første årene leide han kontor på Albir Medical, og da det ble stengt startet han på Alfaz del Sol.
-Jeg leide et lokale på Alfaz del Sol rett før pandemien, og valgte å avslutte leieforholdet når alt ble nedstengt. Jeg var imidlertid svært fornøyd med tiden jeg var der. I dag har jeg hjemmekontor, og har funnet ut at det er det ideelle. Det fungerer veldig bra. Spesielt siden jeg nå arbeider mye online med klienter i Norge. Jeg har også flere klienter som bor her i området. Andre kommer for å være her i en lengre periode og benytter tiden til terapi.
En liten chihuahua kommer rolig bort til bordet. Den gir oss et formelt blikk, vi får inntrykk av at vi er akseptert. Erik drar på smilebåndet, og tar hunden på fanget.
Dyrekjær
-Dette er Armani, sier han. Han er ti år gammel, og familiens midtpunkt. Vi hadde også en Golden frem til noen måneder siden. Den måtte vi avlive på grunn av sykdom, men han fikk 12 flotte år. Snart kommer det en ny hund i livet vårt. Det er en groenendael, og vi gleder oss stort. Våre fem katter er alle adoptert fra gaten. Jeg og kona elsker dyr, og er to av mange frivillige som tar seg av kattekolonier her i Alfaz. Matstasjonen vi har ansvar for, ligger litt lenger ned i gaten. Vi mater dem hver kveld rundt klokken åtte, da kommer de løpende, smiler han.
Erik spør om vi har lyst til å se kontoret hans, som ligger i den andre enden av eiendommen. På vei inn spør han om vi ønsker noe å drikke. Telefonen ringer. Erik svarer at han er opptatt, men at han ringer tilbake om kort tid.
-Dette er ikke en lett jobb på den måten at du må være tilgjengelig for klientene hele tiden, sier psykoterapeuten. Det er ikke slik at de fleste ringer meg ned, tvert imot, men noen trenger større oppmerksomhet. For meg er det viktig å være der for folk som blir så desperate at de ønsker å dø.
Lang erfaring
Han vet hva han snakker om. For å få trening ved siden av studiet begynte han først å arbeide på Gaustad sykehus som miljøterapeut, der han arbeidet med psykose, schizofreni og rus.
-Etter nærmere to år begynte jeg på Akershus Universitetssykehus ved seks akuttpsykiatriske avdelinger samt to DPS døgnenheter. Der jobbet jeg i seks år, og trivdes kjempegodt. Selv om jeg arbeidet som miljøterapeut, fikk jeg brukt mye av den kunnskapen jeg hadde om personlighetsforstyrrelser og traumer. Jeg fikk også brukt min kunnskap som terapeut i større grad, siden psykologen på avdelingen lot meg ta enkelte terapisamtaler som følge av at jeg hadde en ekstra god relasjon med enkelte av pasientene.
Han valgte imidlertid å avslutte sitt arbeid der i begynnelsen av 2013 som følge av at avdelingene skulle legges om, og de ansatte fikk beskjed om at de måtte forandre på måten de omgikk pasientene på.
-Vi skulle ikke lenger ha samtaler med dem, spille kort med dem, osv. Når pasientene ble lagt i belter og var redde, skulle vi heller ikke snakke med dem, men kun sitte i døråpningen og lese avisen eller et blad. Jeg syntes dette var så respektløst overfor mennesker som hadde det vondt at jeg ikke lenger kunne forsvare å være med på noe slikt. For meg er det viktig å kunne se pasienter i øynene, og det ville jeg ikke kunne gjøre hvis jeg fortsatte i jobben. Jeg har for øvrig skrevet en kronikk om mye av dette i NRK/ytring. Det ble til at jeg valgte å si opp min stilling for å starte min egen praksis som psykoterapeut.
Bisgaard fikk klienter nesten med én gang, noe som ikke overrasket ham, siden mange av dem som sliter med traumer og personlighetsforstyrrelser, ofte opplever lange ventelister om de ønsker hjelp fra det offentlige.
– Når jeg arbeidet i psykiatrien så jeg at de som har personlighetsforstyrrelser eller traumer, der jeg mener å ha svært mye kunnskap, sliter fryktelig med å få hjelp. Dette er personer som trenger langvarig behandling som det ikke er ressurser til ved norske sykehus eller ved DPS.
-Det er også mange psykologer som ikke vil ta disse i behandling siden de ofte kan være ustabile og ikke kommer til timene eller ikke gjennomfører behandlingen. De kan også være vanskelig å behandle siden det krever mye av deg som behandler. De opplever ofte virkeligheten annerledes, kan ha store problemer med tillit, og kan fort snu seg og bli sint på terapeuten. De er også ofte svært gode til å manipulere, og å få andre mennesker til å se virkeligheten på deres måte. Muligens må man være en spesiell person for å like og behandle denne type problematikk, men jeg er en slik person. Jeg har aldri angret på at jeg bestemte meg for å bli psykoterapeut.
En uheldig situasjon
Han setter seg ned foran PC-skjermen og viser oss andre kronikker han har skrevet for media.
-Det er viktig å ta tak i dette. Etter å ha jobbet som psykoterapeut i mange år, vet jeg hvor viktig det er å behandle mennesker som mennesker, spesielt de som lider av depresjon. De trenger varme, og de trenger å vite at andre forstår.
Han blir stille en stund, så viser han oss nok en publikasjon, denne gangen i Fædrelandsvennen.
-Dette er ikke en av mine kronikker, artikkelen er skrevet av en journalist. Jeg har lyst til å nevne denne saken, som var både trist og beklagelig. Den gikk utover arbeidet mitt en tid, men det varte heldigvis ikke lenge. Vi psykoterapeuter jobber med ustabile og uberegnelige mennesker, mennesker med personlighetsforstyrrelser. De opplever virkeligheten ut fra sine erfaringer med virkeligheten. Når oppveksten eksempelvis består av mye avvisning, skam, mishandling, overgrep, mobbing, eller barn på andre måter lever under «unormale» og utrygge forhold over lengre tid i barndommen, vil mange kunne utvikle det som kalles for personlighetsforstyrrelser. Dette er grunnen til at mange tar kontakt med media for å fortelle sin side av saken når de møter motgang. De får sjelden respons, for media er klar over problemet. I dette tilfellet, derimot, valgte Fædrelandsvennen å trykke flere saker basert på det klienten fortalte, og som ikke var i nærheten av sannheten.
Saken gjelder en norsk kvinne Erik fikk som klient etter at hun solgte alt hun hadde i Norge for å bo i Spania og motta behandling her.
– I en lang periode gikk det faktisk bra, og hun gjorde store fremskritt. Problemet oppstod da hun ønsket langt mer behandling enn det som var tilrådelig. Jeg anbefaler aldri mer enn to terapitimer i uken, eller kanskje tre timer i svært korte akutte faser. Hun ønsket derimot terapitimer fem ganger i uken, i tillegg til samtaler på telefonen hver dag før hun skulle legge seg. Dette for å roe seg ned, som hun sa. Selv om hun mottok behandling til en redusert pris, ble dette selvfølgelig svært dyrt og til slutt kunne hun ikke betale regningen. Jeg fortsatte å behandle henne likevel, men valgte til slutt å trappe ned på terapitimene mot hennes ønske. Da truet hun med å ta livet sitt. Det var et dilemma. Skulle jeg trappe ned på terapien og ta sjansen på at hun tok livet sitt, eller skulle jeg fortsette å arbeide gratis?
Psykoterapeuten valgte det siste, men forteller at han etter å ha behandlet pasienten uten betaling i to år satte en sluttstrek for terapien.
-Det var da hun tok kontakt med en journalist som tok saken hvor hun snakket om den dårlige behandlingen hun hadde fått av meg. Jeg ble ikke overrasket. Hun ga meg beskjed om at hun kom til å gjøre akkurat dette hvis hun ikke fikk mer behandling. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme folk fra ting som blir skrevet i avisen og senere publisert på sosiale medier. Det kan ødelegge mye, selv om det er ufortjent. Jeg kom meg videre, takket være fornøyde klienter som erfarer at behandlingen de mottar gir gode resultater med hensyn til økt livskvalitet og bedre psykisk helse. Det er det som inspirerer meg og gir meg styrke til å fortsette.
Om tillit og respekt
Det som er viktigst, ifølge terapeuten, er forholdet mellom terapeut og pasient.
-Om du går til psykolog, psykiater eller psykoterapeut er egentlig irrelevant, sier Erik. For at behandlingen skal være optimal, må det finnes grunnlag for gjensidig tillit, respekt, nærhet og åpenhet mellom terapeut og pasient. Jeg anbefaler alltid nye klienter å lage en avtale kun for noen få timer i starten, for å se om jeg er den rette terapeuten for dem.
Intervjuet er over, og psykoterapeuten følger oss ut. Armani tripper formelt bak oss. Erik peker på en bortgjemt plass langs hageveggen og går bort dit og bøyer seg ned.
-Jeg trodde Constantin lå og hvilte her, den pleier å gjøre det på denne tiden av dagen, spesielt når det er varmt som i dag, smiler han. Den har vel gått seg en tur. Vi fikk katten av noen som driver en kattekoloni, og skulle vel egentlig bare ha den i noen dager. Da vi fikk høre at Constantin bare kunne spise våtfôr grunnet en sykdom i munnen, og at den måtte ha kortisonsprøyte hver tredje uke, valgte vi å beholde den. Den hadde visstnok bodd i kolonien i fem år. Nå er den helt avhengig av meg, og følger meg nesten uansett hvor jeg går. Hvis jeg går til togstasjonen for å møte noen, så går den sammen med meg.
På vei mot utgangsporten, ringer telefonen på nytt. Erik ser litt oppgitt på oss idet vi nærmer oss utgangsporten. Han åpner døren, og tar farvel.
-Beklager, men denne telefonen må jeg ta. Ring meg om det er noe mer dere lurer på eller om dere trenger å ta flere bilder. Det er mye som skjer akkurat nå, så jeg blir å finne på kontoret hele dagen denne uken, avslutter psykoterapeuten.
Mobil Norge: +47 99 05 05 09
Mobil Spania: +34 681 655 345