Rita Ringdal er kjent for sin innsats for forlatte dyr. Under unntakstilstanden fikk hun det ekstra travelt. Aldri har hun reddet så mange hunder.
Av Ann-Louise Gulstad
DIN REPORTASJE møter Ringdal i La Nucia, hvor hun leier et lite område hvor hun kan ha hundene hun redder frem til hun finner en fosterfamilie eller endelig familie. Hit kommer hun hver morgen og kveld for å mate dyrene, bytte vann og gi medisiner til de som trenger det.
-Det er 20 hunder her nå, fordelt på seks hundegrinder, sier hun idet hun åpner den første døren inn til området. Jeg har funnet hjem til nesten alle i Holland. Men det er spesielt en som venter på et hjem. Hun reddet jeg for fire år tilbake i Murcia, der jeg har et annet sted som dette. Men jeg ville ta henne med hit, hun har det bedre her hvor hun kan se meg hver dag.
Vi får møte hunden, som er en mellomstor blandingsrase. Med store, brune øyne kikker hun kjærlig på Rita og logrer med halen.
Blir sendt til Holland
-Luan er kjempesnill, men det er tvilsomt at jeg finner et nytt hjem til henne. Hun er allerede åtte år gammel, og hun har sykdommen leishmaniose. Jeg holder sykdommen under kontroll. Medisinen må hun ta resten av livet men den er heldigvis ikke dyr. Hun ble forlatt sammen med sine valper og brakt til nærmeste killing-station. Der var forholdene forferdelige, og to av valpene døde på grunn av den kalde betongen. Da hun ble hentet ut derfra satt hun i et hjørne og kikket opp som hun sa, ”unnskyld meg at jeg er her”, og hun gjorde alt hun kunne for å beskytte valpene sine. Jeg fant hjem i Holland til alle de små, men Luan ble sittende igjen. Og her er hun fremdeles fire år senere. Jeg vurderer å beholde henne selv. Jeg pleier ikke å gjøre dette, men Luan har en så trist bakgrunn, hun fortjener noen lykkelige år. Men er det noen som vil adoptere henne, er det bare å ta kontakt.
Bak neste dør står Hope. Hun er yngre, men kom inn til Spaniahundene i en dårlig tilstand. Med Ritas gode stell og kjærlighet har hun kommet tilbake til livet og det er store muligheter for at hun kommer til å greie seg.
-Hun er så spesiell, et veldig intelligent dyr. Se på de bedårende øynene! Slik jeg ser det så fortjener de alle en ny sjanse. Noen ganger er det bare snakk om å gi hundene de rette medisinene, men problemet er jo kostnadene. Bare på Hope har jeg brukt 400 euro til medisiner og veterinær.
Telefonen hennes ringer og ringer. Denne gangen fra sør på Costa Blanca, hvor hun neste dag skal hente en hund med norsk pass og som står i fare for å bli avlivet fordi han ikke kan reise til Norge på grunn av de nye reglene til mattilsynet. Etter noen minutter legger Rita på og rister på hodet.
Ble igjen i Spania for å redde dyr
-Denne hunden blir nå sett på som en norsk gatehund i Spania av Mattilsynet, forstå det den som kan. Men hvor var vi? Det har vært mye å gjøre i det siste. Telefonen har ringt dag og natt helt siden «Estado de Alarma» i Spania ble erklært i mars. Jeg hadde egentlig tenkt å ta det litt med ro noen uker fremover da unntakstilstanden plutselig kom over oss, jeg kjente at jeg var litt sliten. Planen var å dra til Norge en tur for å besøke sønnen min som har flyttet dit for å jobbe. Mannen min var der allerede. Men med så mange forlatte hunder langs gater og veier, det var spesielt mange valper, var det et dårlig tidspunkt å reise til Norge på. Jeg sa til mannen min at den turen fikk jeg ta senere. Jeg foretrakk at han ble igjen i Norge sammen med sønnen vår mens krisen varte. Han kunne uansett telejobbe derfra ved å svare sine pasienter på e-mail.
Kansellerte flyavganger skapte problemer
Hvorfor så mange dyr ble forlatt under unntakstilstanden i vår kan hun ikke finne noen fornuftig forklaring på.
-Det var jo ekstra mange som adopterte dyr under denne tiden, både i Spania og i andre land. Men det er kanskje fordi folk trodde man kunne bli smittet av hundene sine. Det er jo overhodet ikke tilfelle. Mennesker kan faktisk smitte hunder, men ikke omvendt. Det er jo også en del folk som har dratt tilbake til sine land på grunn av koronakrisen, og ikke alle tar med seg maskoten hjem. Slik er det ofte, dessverre.
Helt fra unntakstilstandens første dag i Spania var Rita travelt opptatt med henting av hunder på forskjellige steder. I mange tilfeller kom det inn en hund med mange nyfødte valper. Noen av hundene ble plasssert i La Nucia. Det ble nokså hektisk da hver og en måtte til veterinær for en sjekk, og etterpå chippes, vaksineres og ofte kastreres.
-Til vanlig pleier jeg å sende hundene til nye familier i Holland. Det etter at de har blitt testet for sykdommer, chippet og vaksinert, selvfølgelig. Men siden nesten alle flyavganger ble kansellert, var ikke dette lengre mulig. Jeg hadde mange hunder på listen som skulle ut og fly uken etter at unntakstilstanden ble erklært.
Det var et stort problem siden hun allerede hadde hentet disse hundene fra stedet hun har i Murcia og opp til La Nucia, hvor det egentlig ikke var plass til så mange.
Mottok mye støtte
-Jeg skjønte fort at jeg trengte å finne fosterfamilier til jeg fant en løsning på hvordan jeg kunne få dem til Holland med bil, for det viste seg var lov. Det er det som har vært så positivt for meg under koronaviruskrisen. Jeg har kommet i kontakt med så mange nye fosterfamilier her i området. Det var så mange som tok kontakt og sa de ville hjelpe meg på alle måter. Dette er gode nyheter da jeg alltid har bruk for økonomisk støtte og fosterhjem. Det er mye hyggeligere og bedre for hundene å være i et hjem i stedet for her oppe i la Nucia frem til de kan reise til sine nye familier.
Hun mater hundene, som hopper opp langs gitrene for å få hennes oppmerksomhet. Hun klapper dem en etter en, og kommer med rosende ord.
-Er de ikke søte og veloppdragne? Disse hundene er så takknemlige. De vet hva du gjør for dem. Det kan gå år mellom hver gang jeg ser hunder som har blitt reddet og bortadoptert av meg, men de kjenner meg alltid igjen og løper mot meg med ”kyss og klem”. Og ingenting er bedre enn å motta bilder og videoer fra familiene som har adoptert hundene sender meg. Historien ender stort sett godt.
