”Døren til rommet gikk opp. Ute i korridoren stod min kone og gråt. Jeg spurte hva som sto på? Svaret var kort og enkelt: «Du har korona». Jeg tenkte: «Fan».
Av Trygve Rikkart Nilsen
«Å høre en bjelle ringe», var ett ordtak vi brukte, der jeg kommer fra, dersom vi så eller hørte noe som burde fange vår oppmerksomhet.
Men jeg hørte ingen bjeller da jeg ble syk. I ettertid tenker jeg på at jeg fikk litt magesmerter når jeg spiste, eller rett etterpå. Men jeg hadde vært matforgiftet to ganger i 2006, altså 14 år tidligere, og fordøyelsessystemet hadde aldri blitt det samme etterpå. Det var ingen som kunne kurere det, og jeg vente meg til det, og levde med det, ikke som en sykdom, men som en plage. Derfor tok jeg disse smertene som luftsmerter, som jeg bruker å ha fra tid til annen.
To dager senere begynner jeg å hoste. Ikke noe alvorlig, men med en følelse at jeg hadde tørr og irritabel hals. Kona spurte om jeg var syk, men jeg beroliget henne med at det sikkert bare var pollen, eller annen irritasjon. Hun insisterte på at jeg skulle måle feber, den var rundt 37ºC. Jeg var ikke klar over det da, men målt i armhulen, er det litt høyt.
Dagen etterpå, en søndag, følte jeg meg fin, men kona insisterte på at jeg skulle måle temperaturen, og den var nå passert 38ºC. Jeg påsto hardnakket at det kunne umulig stemme, for jeg følte meg ikke varm eller noe. Kona var ikke enig, og forlangte at jeg skulle dra til akutten på sykehuset. Det var ikke lange reisen, da det ligger på andre siden av gaten fra der vi bor.
Der målte de temperaturen med ett infrarødt instrument rett i pannen. Det viste veldig lite feber. Kom inn til en lege, og denne sa at jeg sannsynligvis hadde en infeksjon i kroppen. Legen lyttet på lungene, og pulsårene, men hørte ikke noe unormalt. De ga meg tre penicilllinkapsler, og noe paracetamol, og sendte meg hjem. Den medisinkuren jeg hadde fått skulle kurere, hva jeg enn hadde, i løpet av tre dager. Jeg ble ikke testet for COVID-19, fordi jeg hadde ingen typiske symptomer.
Det skjedde ikke, så tirsdag ringte vi helsesenteret. Der vi har vår fastlege, og ba om en time. Der spurte de om forløpet, og vi fikk da beskjed om at jeg ikke skulle komme til legesenteret, de skulle sende en lege hjem til meg. Legen undersøkte meg, og skrev en rapport. Han mente at jeg burde dra tilbake til akutten samme dag, og vise dem den rapporten han hadde skrevet. Vi gjorde det, og det var hele tiden kona som var pådriveren for at jeg skulle undersøkes skikkelig.
Saken var at jeg følte meg ikke syk. Følte ikke feber, hadde ingen smerter, ikke hoste, ingen ting. Jeg kjørte til akutten, siden det var portforbud. Gikk til skranken og viste den rapporten legen hadde skrevet. Etter fem minutter var jeg inne. Det første jeg fikk var ett armbånd, der navnet mitt sto, og en del andre vitale data. Og jeg tenkte, hvorfor det? Jeg hadde forestilt at jeg skulle få noen medisiner, og så bli sendt hjem. For som jeg skrev tidligere, jeg følte meg ikke syk.
De tok masse prøver, men mest av alt var det venting. Jeg fikk en seng, og fikk beskjed om å kle meg i sykehusets kjortel. På ett tidspunkt kom de for å måle feberen. «Jeg tror ikke jeg har feber», sa jeg til sykesøsteren som kom. Hun tok temperaturen i øret, ser på instrumentet, og sier «jeg vil ikke si det». Noe som gjorde meg nysgjerrig, jeg hadde nesten 40ºC. Første tanken som slo meg var; «å fan». De tok røntgen, og rett etterpå kom resultatet, jeg hadde lungebetennelse. De gir meg flytende paracetamol, intravenøst, for å få ned feberen, og i løpet av en time, var kroppstemperaturen ned 4 grader. En heftig opplevelse, det utløste slike svettetokter at de fylte sengen med isposer, for å kjøle meg ned.
På akutten lå jeg på et rom, som i realiteten ikke var et rom, men et avlukke, uten dør. Til en begynnelse var jeg alene der, litt etterpå kom det en pasient til, en spanjol, og da var avlukket fullt. Det var bare ett skjermbrett mellom oss. Det var åpenbart at spanjolen hadde mye smerter. På et tidspunkt begynte han å kaste opp, og av mangel på å ha noe å kaste opp i, havnet oppkastet på gulvet. Det kom noen og vasket det opp, og da kunne jeg se at oppkastet var rødt. Det var blod i oppkastet. Etter en stund stilte spanjolen seg i døråpningen og påkalte oppmerksomheten til en sykepleier, og sa; «Dere må hjelpe meg, jeg klarer ikke mer». Etter en stund kom de og hentet spanjolen, jeg så han aldri mer.
Da kom beskjeden om at jeg skulle legges inn. Noe som utløste et praktisk problem. Nøklene til bilen lå i min bukselomme, og kona satt på venterommet. Jeg spurte en sykesøster om hun kunne levere nøklene til min kone, men hun brakte min kone inn på akutten, og ble enig om at hun skulle komme tilbake den påfølgende dagen med det jeg trengte. Undertøy, pysjamas, lader til mobilen en Kindlereader og annet småtteri.
Dagen etterpå ringte kona og spurte hvilken rom nummer jeg hadde, og hun var på tur med tingene jeg trengte. Hun meldte seg i vaktrommet, og fikk beskjed om at hun kunne ikke gå inn på rommet der jeg lå. Så holdt hun opp vesken med det hun hadde tatt med til meg, og får samme svar. Hun kunne ikke gå inn på rommet til meg. På spørsmål om hvorfor, svarer sykesøsteren; «Da blir det min oppgave å fortelle deg. Mannen din har testet positivt på COVID-19, også kjent som koronavirus, derfor kan du ikke gå inn på rommet hans».
Så går døren til rommet opp, og ute i korridoren står min kone og gråter. Jeg spurte hva som sto på? Og svaret var kort og enkelt: «Du har korona». Jeg tenkte: «Fan», for andre gang siden jeg kom på sykehuset. Rett etterpå kom det en sykesøster og hentet meg, og tok meg opp to etasjer, og jeg kom inn på et isolat. Jeg visste det ikke da, men jeg skulle tilbringe de neste 16 dagene på dette isolatet.
Det kom den ene «delegasjonen» etter den andre inn på rommet. De koblet meg på oxygen, fikk tre typer intravenøst, antibiotika, febernedsettende og vanlig saltvann. Så kom legen, en ung kvinne, som jeg ikke tror var rukket å bli 30 år. Hun fortalte at et normalt sykdomsforløp var 12 dager. I den forstand at fra man var smittet tok de 12 dager til at sykdommen nådde toppen, og de neste 12 dagene for å forsvinne. Slik at dette normalt skulle ta 24 dager. Videre sa hun at jeg skulle få noe medisin, i tillegg til det jeg fikk intravenøst, i fast form, kapsler, og at dette kunne gi meg kvalme. Videre at jeg ikke kunne forlate rommet, men trengte jeg kontakt med dem, så var det bare å ringe på.
Rommet var ikke rare greiene. Sengen jeg lå i opptok halve rommet. Det var en lenestol, med høy rygg, et lite nattbord og et lite klesskap. På veggen var det en liten TV, med så elendig lyd at jeg måtte konsentrere meg for å forstå hva som ble sakt. I tilknytning til rommet var det eget toalett og dusj. Mellom rommet og korridoren var det en sluse/omkledningsrom. Der de som skulle inn til meg tok på seg beskyttelsesklær, før de kom inn på rommet. Jeg hadde lagt merke til informasjonen på døren da jeg kom til rommet. Der var det beskrevet hvordan helsepersonellet skulle beskytte seg, før de kom inn på rommet der jeg lå. Det gjorde jo at alle så ut som astronauter, og skulle jeg treffe noen av dem i ettertid, uten beskyttelsesklærne på, ville jeg aldri gjenkjenne dem.
Da jeg ble innlagt, hadde jeg vært sju timer på akutten, og det hadde blitt kveld. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og var sulten. Så jeg spurte om de hadde noe å spise. De kom med to «magdalenas», en yoghurt og en pakke juice. «Magdalena» ser neste ut som rundstykker, men inneholder mye sukker. Spansk bakverk, utenom brød, inneholder mye sukker, og jeg synes ikke mye om det. Spiser jeg noe som er veldig søtt har jeg lett for å bli kvalm. Jeg syntes ikke noe om det jeg fikk servert, men jeg «trompet» det i meg. Dagen etterpå da jeg fikk frokost, syntes jeg det smakte pyton, selv om det var en fersk barra, eller det vi kaller en landgang. Jeg var ikke klar over at jeg hadde mistet lukt og smak.
Tap av lukt og smak gjorde at alt jeg puttet i munnen smakte som skittent vaskevann, og jeg fikk brekningsfornemmelse. Det samme var når jeg drakk vann. Jeg var klar over at om jeg ikke klarte å spise, så var ikke det så ille. Jeg hadde nok «å tære på», men jeg måtte få i meg vann. Og eneste måten var å ta en liten munnfull med noen minutters mellomrom. Drakk jeg for mye i en gang, fikk jeg brekningsfornemmelser.
Jeg hadde blitt advart om at den medisinen jeg fikk kunne fremkalle kvalme. Det var bare forbokstaven. Kvalmen var kolossal, og ente med brekninger, men når jeg ikke spiste, og drakk lite vann, hadde jeg ingen ting å kaste opp. Andre, eller var det tredje, natten på sykehuset var ekstrem. Jeg tilbrakte mesteparten av natten på toalettet, med brekninger, men når jeg ikke hadde noe i magen å kvitte meg med, føltes det som om magesekken var på tur opp gjennom spiserøret. Navnet på den medisinen de hadde gitt meg er ikke for vanlige dødelige å uttale, men den var i utgangspunktet tiltenkt malariapasienter, men noen hadde øyensynlig ment at den også kunne kurere COVID-19. Senere studier skulle vise at det ikke var tilfelle.
Var det ikke kvalme og oppkast, så var det diare. Det var en annen effekt. Jeg hadde konstant diare i ti dager. Jeg talte aldri hvor mange ganger jeg var på toalettet per dag, men mer en fem, mindre enn ti. Det var også en «sideeffekt» av den medisinen jeg fikk. Jeg følte meg mer slapp og «giddeløs» etter at jeg kom på sykehuset, noe som jeg ikke gjorde før jeg ble innlagt. De første dagene lå jeg mest og «døset» i sengen, hvis jeg ikke var på toalettet, og «avleverte» enten fra den ene eller den andre enden.
Jeg hadde også feber, i starten nesten 40. Denne holdt de i sjakk med flytende paracetamol. Men hver pose med paracetamol varte ikke lenge, da kom feberen tilbake. Da fikk jeg fornemmelsen av å fryse, av og til så mye at jeg skalv. Ble det riktig ille så skalv jeg så mye at jeg ikke klarte å prate. De første dagene lå jeg under flere lag med ulltepper, selv om det var varmt på rommet. Når jeg da fikk paracetamol gikk feberen tilbake, og jeg begynte å svette. Hver morgen var sengetøyet gjennomvått av svette. Etter fem-seks dager hadde jeg den første natten uten feber, det var rett og slett himmelsk. Kvalmen ble etterhvert mindre og mindre, men det skulle gå ti dager før jeg klarte å spise mer eller mindre normalt.
Jeg ble tilkoblet oxygen da jeg ble lagt inn på sykehuset. Dette er i og for seg ikke unormalt. Med en lungebetennelse vil lungens evne til å ta opp oxygen reduseres, og dette kompenseres med til føring av medisinsk oxygen. Jeg har aldri lest noe om medisin, men har gjennom jobben hatt utallige førstehjelps kurs, og har derfor en generell forståelse om hvordan kroppen fungerer. Slik at når de økte på med oxygen hver dag, og etterhvert skiftet ut slangen jeg hadde til nesen, med en maske som dekket både nese og munn, og samtidig som urinen ble mørkere og mørkere, og til slutt nesten brun, fortalte det meg at situasjonen var nok mer alvorlig enn det jeg i utgangspunktet hadde trodd.
Det er slik at faller oxygen nivået under ett visst nivå kan det fremprovosere hjerteinfarkt. Og med tilførsel av 15 liter/min av oxygen klarte de å holde oxygen verdien i blodet stabilt over 92%. Jeg visste også at dersom dette gikk under 92, ville respirator være det neste. Det skjedde ikke. Jeg drakk så mye vann som jeg klarte, uten å brekke meg, men det var ikke nok. Fargen på urinen fortalte meg at jeg ble dehydrert. Væskenivået i kroppen var for lite. Og jeg ble slapp og giddeløs. Jeg hadde min Kindle med bøker, men jeg orket ikke tanken på å lese noen ting.
Etter fire-fem dager på sykehuset fortalte behandlende lege at hun skulle bestille røntgen. OK, tenkte jeg, da blir det en avveksling fra det vanlige. Jeg tenkte meg at da kom de og hentet sengen og trillet meg til røntgen avdelingen, og tilbake igjen. Slik ble det ikke. De hadde en mobil røntgen apparat som de manøvrerte inn på det «knøttlille» rommet jeg lå på, og tok bildene der. Det ble ikke noe snakk om det bildet, så da legen kom på visitt dagen etterpå, spurte jeg hvordan bildet var, sammenlignet med det som ble tatt da jeg ble innlagt. Svaret var enkelt og greit; «Det var verre». På spørsmål om jeg hadde det i en lunge, eller i begge to, kunne hun bekrefte at jeg hadde «svineriet» i begge lungene. Jeg hadde sett hvordan ting hadde utviklet seg de første dagene på sykehuset, og derfor var jeg ikke overrasket.
De tok masse blodprøver, nesten hver dag. Etterhvert skulle venstre arm bli seende ut som en nålepute. De tok, ved flere anledninger, prøver av blodet som var på retur mot hjertet. Dette var for å kontrollmåle oxygen i blodet. Denne prøven tok de i håndleddet, og det var ikke alle sykepleierne som fikk det til, og avhengig av hvem som gjorde det, kunne det gjøre vondt. De tok EKG, der de kobler elektroder til kroppen. De hadde også en type EKG som så ut som et leketøy jeg holdt mot nedre del av låret, mens de avleste en eller annen verdi. Ved flere anledninger målte de åndedretts hastigheten, altså hvor mange ganger jeg pustet i minuttet. De målte aldri hvor mye luft jeg tok i hvert åndedrett.
I begynnelsen var de inne på rommet annenhver time. De målte blodtrykk, målte oxygen i blodet og ga meg intravenøs medisin. Jeg ble etterhvert koblet til et apparat kom målte oxygen og puls konstant. Dersom det kom utenfor satte verdier, gikk det en alarm. Denne alarmen gikk en natt, men det var falsk alarm, det var feil med apparatet.
Etter fem-seks dager gikk det bedre. Feberen forsvant, det sammen med kvalmen, og jeg begynte å føle meg bedre. Og jeg var klar over at nå gikk det rette veien. Etter ti dager kom smak og luktesansen tilbake, litt etter litt, og med det klarte jeg å spise normalt, og ikke minst å få mer væske i meg. Og da lette jeg frem Kindle og begynte å lese. Jeg hadde lest alle bøkene som lå på readeren, men jeg leste Frank McCourts bok «Tis» (Ja så menn) på nytt. De siste dagene på sykehuset var kun for å få oxygen nivået i blodet til normale verdier uten tilførsel av ekstern oxygen, og da målet var nådd ble jeg utskrevet etter 16 dager på isolat.
Personalet på sykehuset var helt fantastisk, men det var to episoder jeg vil nevne. Mange har sikkert registrert at dersom en gruppe med spanjoler samler seg og prater, så er det ikke en samtale i gruppen, men forskjellige, og de snakker høyt, veldig høyt for å overdøve hverandre. Under en legevisitt, der det kom to leger inn på rommet, registrerte jeg at når de snakket seg imellom snakket de normalt, men når de snakket til meg, hevet de stemmen. Jeg var fristet til å spørre hvorfor, men jeg gjorde ikke det. Men da en sykesøster kom inn på rommet, midt på natten, og gjorde det samme, ble jeg irritert. Og jeg ba henne om å senke stemmen, og det gjorde hun, med en unnskyldning.
Etter at jeg kom hjem ringte behandlende lege på sykehuset de påfølgende to dagene og spurte hvordan det gikk. I dagene som fulgte ringte de fra avdelingen for forebyggende medisin, og i tillegg fra helsesenteret der jeg har min fastlege. Fastlegen ringte også. Oppfølgningen var helt utrolig.
Det var noen som var på rommet som ville snakke engelsk med meg, men faktum var at jeg snakket bedre spansk enn de fleste som prøvde seg på engelsk. Og da tenker jeg på de utlendingene, som ikke snakker spansk, og havner på isolat, der de ikke kan bruke tolk. Ingen tolker får komme inn på isolatet. Slike pasienter vil ikke kunne kommunisere med helsepersonellet overhode, for det er en kjensgjerning at spanjoler er dårlig i språk. For meg gikk det bra, og jeg føler en enorm takknemlighet overfor det teamet som behandlet meg på Hospital General de Alicante. Flotte flinke mennesker, og de er de virkelige heltene under koronakrisen. Og ikke på noe tidspunkt trodde jeg at dette skulle gå galt. Jeg var overbevist at jeg var i gode hender, og det var jeg.