Forretningskvinnen Iris Bye har gått en lang vei her i livet, hvor hun har lært mye. Nå bruker hun sine erfaringer til et nytt innovativt prosjekt som vil forbedre livet til mange hjemløse og mishandlede dyr.
Første gang Din Reportasje møtte Iris Bye, snakket hun om en litt uvanlig drøm hun hadde; Dog Town. Det skulle være et sted for alle hunder, og kanskje mest for de litt større, som det er vanskeligere å finne et nytt hjem til. Om det en dag ble til virkelighet, skulle hun ansette trenere og erfarne folk som skulle bidra til å gjøre prosjektet en suksess.
-Jeg vet at det høres ut som Utopia, et luftslott som er vanskelig å gjennomføre. Men jeg har lært at ingenting er umulig, sier den tyske kvinnen som snakker flytende norsk.
Din Reportasje møter henne i Altea Hills – som er Costa Blancas svar på Beverly Hills – hvor hun bor sammen med sin mann Roar og deres to katter, tre hunder og en valp de er fosterfamilie for. Lidenskapen for dyr har hun hatt siden hun var et lite barn. Familien tilbragte ofte sommerferien i Tyrkia. Da gikk hun rundt og plukket opp skilpadder som hun la i en eske og tok med hjem. Det samme gjorde hun med villkattene som hun fant. Foreldrene protesterte og ba henne ta dyrene tilbake hvor hun hadde funnet dem.
-Jeg husker det gjorde fryktelig vondt. Jeg kunne ikke forstå mine foreldres holdning, smiler den energiske kvinnen til oss.
For energi og stå-på-mot har Iris mer enn nok av. Hun har kommet en lang vei og har måttet slåss hardt for å oppnå sine mål. Da hun var tjue-tre år fikk hun seg en norsk kjæreste og flyttet til Norge. På den tiden snakket hun ikke et ord norsk. Men som de fleste hadde hun ambisjoner om å gjøre det bra her i livet, finne seg en jobb og tjene gode penger.
-Jeg var klar over at det første jeg måtte gjøre var å lære språket. Jeg fikk tilbud om en praksisplass hos et tysktalende arkitektkontor. Jeg tjente bare femti kroner om dagen, men det var en glimrende måte å lære norsk på.
Nok en gang gir hun oss et stort hvitt smil som går rett til hjertet. Hun tar frem et par nyfødte kattunger som datteren og kjæresten hennes reddet for en uke siden. Iris har stått på dag og natt for å holde dem i live.
-Etter hvert fikk jeg en ny kontorjobb, fortsetter hun mens hun mater kattungene med en tåteflaske. Men på grunn av skader jeg pådro meg etter to bilulykker, anbefalte legene at jeg skulle bli arbeidsufør. Jeg kunne ikke akseptere dette. Jeg hadde jo to føtter og en munn som fungerte. Jeg ga ikke opp og søkte på en annonse fra Telenor Media hvor de trengte salgspersonell. Jeg snakket med ansvarlig, men norsken min var ennå ikke helt på plass og han skjønte ikke alt jeg sa. Det endte likevel med at jeg fikk et intervju. Dagen etter ble jeg tilkalt til et nytt intervju. Da jeg var ferdig, dro jeg til byen. Da ringte telefonen. Det var en av lederne som spurte om hvor jeg var. Hadde jeg glemt at jeg skulle snakke med regiondirektøren? Jeg hadde ikke fått med meg det!
I 2002 møtte hun ektemannen Roar. Han var like glad i dyr som henne, og sammen adopterte de to katter og to hunder. På den tiden hadde Iris en god stilling hos et annet selskap. Med en månedslønn på over 100 000 i måneden, så fremtiden lys ut. Men på tross av at hun elsket jobben sin, hadde et fint hus og en fin bil, seilbåt på sjøen og hytte på fjellet følte hun at det var noe som manglet.
-Både jeg og Roar levde for å jobbe. Det gikk bra for oss, og vi hadde ingen grunn til å klage. Men vi følte at vi ikke fikk tid til å gjøre det viktigste, som det å tilbringe mer tid sammen med familien. Vi følte at vi ikke hadde noe liv.
Mens vi snakker, kommer det en hvit og rød katt bort til oss. Noen sekunder senere kommer det én til. De kikker på oss med store tigerøyne, før de trekker seg pent og elegant tilbake.
-Blanca og Sola er de første dyrene som flyttet inn hos oss da vi kom til Spania, forteller Iris. De var nesten nyfødte og måtte fôres med tåteflaske. Selv om tanken opprinnelig var å finne et hjem til én av dem, beholdte vi begge slik at de kunne vokse opp sammen.
Drømmen om Spania var noe Iris og mannen snakket mye om de siste årene før de flyttet hit.
-Vi snakket om hvor deilig det hadde vært å jobbe for å leve, i stedet for det motsatte. Det visste vi at spanjolene gjorde. Vi var klar over at dette bare var en drøm. Å flytte til Spania var bare noe for de som hadde jobb der eller hadde mye penger til overs.
Men en dag ringte en venninne og inviterte Iris på kaffe. Hun nevnte at hun hadde informasjon som kunne hjelpe henne med å få tiden tilbake uten at det gikk utover det økonomiske. Iris ble veldig nysgjerrig og spent, og dro dit med én gang.
-Hun jobbet sammen med et selskap hun sa het Nu Skin. Det stoppet allerede for meg da hun viste meg noen før- og etterbilder av resultatene på mennesker som hadde brukt skjønnhetsproduktene til selskapet. Jeg hadde aldri hørt om Life Science, og hadde ikke noe tro på dette. Jeg tenkte for meg selv: Jaja – photoshop. Da jeg så at dette dreide seg om networking, gikk rullegardinene mine rett ned.
Hun legger til:
-Hun sa at hun ville hun gi meg en ansiktsbehandling. Mens jeg satt der, fortalte hun meg om de fantastiske kremene hun solgte. Jeg var mildt sagt ikke interessert. Opp gjennom årene hadde jeg kjøpt meg kremer som lovet gull og grønne skoger i reklamen, og når de kom på huden uteble de flotte resultatene.
Venninnen ga henne behandling på bare halvparten av ansiktet. Iris ble overrasket over resultatet. Den ene siden var mere strammet opp enn den andre og hun så en tydelig forskjell. Da hun kom hjem, begynte hun å undersøke litt om Nu Skin.
-Jeg undersøkte selskapet, studiene det hadde utført, forskerne og ikke minst salgsresultatene. Jeg følte at dette faktisk representerte en stor mulighet. Det var et verktøy som kunne hjelpe oss med å få livet vårt tilbake. Få friheten til å bestemme selv, og etter hvert flytte til Spania.
Hun rister på hodet og ler.
-Jeg husker veldig godt da jeg satte meg ned sammen med Roar i sofaen og pratet om Nu Skin for første gang. Jeg var helt vill av entusiasme. Jeg satte en rekke produkter på bordet og sa, Roar dette her er fremtiden vår! Han bare så på meg, og sa et lite ‘å’. Det kom ikke noe mer.
Men den drevne forretningskvinnen ga ikke opp. Det tok ikke lang tid før hun sa opp jobben sin.
-Før vi visste ordet av det, satt vi i Spania! Det hele virket som en drøm. Det var mye å gjøre i begynnelsen, med tanke på at vi måtte finne oss et nytt hjem og alt det fører med seg. Men etter hvert som ting kom på plass, gikk alt veldig greit.
Både Iris og Roar er veldig sosiale mennesker, og de elsker å gå tur. Da de ankom Spania, kom de stadig over løshunder på gaten, og hjemløse dyr som hadde kommet inn hos veterinæren de brukte.
-Det gikk nesten ikke en uke uten at vi fant et dyr som trengte en eller annen operasjon og et nytt hjem. Jeg synes det var så forferdelig. Vi møtte også mange mennesker som jobber for forskjellige dyreorganisasjoner her nede. Vi meldte oss som frivillige for å gå tur med hunder som tilbrakte sitt liv i bur på dyrehjem, og vi bestemte oss for å bli fosterfamilie for noen av dem. Allerede på denne tiden begynte jeg å drømme om et prosjekt som Dog Town. Et prosjekt som kunne gjøre en stor forskjell. Jeg var oppgitt over alt det fæle jeg så rundt meg. Det var så mange dyr som led.
Uten at familien var helt klar over det, var de i gang med å forvandle hjemmet sitt til en liten ‘dyretown’. Den første hunden de tok imot, var Zita. Et livredd dyr. Kort tid etter at hun hadde kommet inn i huset, angrep hun en av kattene.
-Vi måtte jobbe mye med henne, men det gikk greit til slutt. Hun kom fra Spaniahundene, organisasjonen til norske Rita Ringdal, bedre kjent på Costa Blanca som dyrenes Mor Theresa. Arbeidet Rita gjør er helt fantastisk. Hun bruker så å si all sin fritid på å redde katter og hunder. Ikke nok med det, hun betaler flere tusen euro fra sin egen lomme i året for å hjelpe de stakkars dyrene.
Dagen før Zita skulle flytte ut og reise til sin nye familie i Norge, fant Iris og mannen Lucky da de gikk på fjelltur med hundene. Det var en podenco, en typisk spansk jakthund. Hun var rundt ett år gammel, og var veldig mager og underernært. De tok henne rett til veterinæren hvor hun ble innlagt og fikk drypp over natten. Hun var en stor utfordring for familien da hun ikke var vant md å være i hus, og var veldig urolig.
-Hun gikk rastløst omkring dag og natt. Hun var også veldig redd. Men det gikk etterhvert over, og i dag bor hun på en bondegård i Norge, hvor hun lever i beste velgående. Hun og sønnen på gården har blitt bestevenner.
Plutselig hopper det opp en festlig liten hund i sofaen der vi sitter. Hun setter seg som en liten señorita ved siden av oss. Det går ikke lenge før hun sitter i fanget til fotografen. Iris ler.
-Messi er et ordentlig sjarmtroll! En dag vi skulle til veterinæren med én av hundene våre, kom det inn et ungt norsk par med en kurv med en bitteliten hund i. Hun hadde ikke en gang åpnet øynene. Vi hadde nok med hunder hjemme i det øyeblikket, men da vi hørte at de skulle sende Messi på dyrehjemmet i la Nucia, kunne vi ikke gjøre noe annet enn å ta henne med hjem. En så liten valp hadde aldri overlevd på et hundehjem.
Listen på dyr Iris og Roar har tatt inn siden da, er lang. De fleste har de vært fosterhjem for, men de gangene de har kommet over et dyr som har lidd spesielt mye og har trengt ekstra forståelse og behandling, har de ikke vært i tvil om å adoptere det. Dette er tilfellet med Nala, som de fant på et kommunalt dyrehjem hvor dyrene blir avlivet etter et par uker om ingen kommer og henter dem.
-Vi så et bilde av henne hvor hun sto i et bur og hun så redd og trist ut. Vi tok henne med til veterinær. Der fant de ut at hun hadde blitt skutt, og at kulen ennå var i benet hennes. Det virket også som om hun hadde blitt seksuelt misbrukt. Det er ikke lett å adoptere bort en slik hund, så vi fant ut at det beste var å beholde henne.
Nala setter seg ned foran oss og gliser, som om hun forstår hva samtalen går ut på.
-Se på henne nå, sier Iris. I dag er hun verdens beste og lykkeligste hund. Hun er nok et bevis på at man kan gjøre en stor forskjell.
Det var nettopp dette å kunne gjøre en stor forskjell som gjorde at Iris stadig oftere tenkte på Dog Town. Men hun var klar over at et slikt et prosjekt koster mange millioner og tar tid å realisere. Men noe måtte hun finne på, for hun hadde inntrykk av at det bare var flere og flere dyr som led. Hjertet hennes blødde når hun tenkte på alle de som trengte hjelp, og som ikke fikk det.
-I Spania blir over 250 000 hunder satt på gaten hvert år. Det samme gjelder flere tusen katter. Mange dør på veiene der de blir påkjørt. Andre sulter i hjel. Det finnes organisasjoner som hjelper dem, men alle sliter økonomisk. Det skal noe til å betale alle regningene. Dette er en dyr affære. Og med den økonomiske krisen som ennå herjer over Spania, er det enda vanskeligere å få inn penger til å finansiere hjelpen.
En kveld satte Iris seg ned og tenkte på hva hun kunne gjøre med de verktøyene hun har tilgjengelig per i dag til å hjelpe hjemløse og mishandlede dyr, og kanskje på denne måten legge ned den første steinen til drømmeprosjektet Dog Town. Hun lagde en plan. I løpet av seks måneder skulle hun selge 10 000 stykker av et av hennes mest populære produkter og donere alle pengene som hun tjente på dette salget, som utgjorde en sum på hele 80 000 euro.
– Tenk hvor stor forskjell en slik sum hadde gjort for disse organisasjonene som hjelper hjemløse dyr! Man kan ikke redde alle, men når man slår seg sammen kan man gjøre en utrolig stor forskjell. Jeg valgte et produkt som mange har god bruk for. Det er en sitronolje, og en av de mest antibakterielle oljene som finnes på markedet, og som fjerner lukt. Den er spesielt nyttig for de som trener mye. Tenk på alle fotballskoene som står på isolat på grunn av lukt. Jeg tenker egentlig på sko generelt, da de fleste har skoene sine på seg hele dagen. Man trenger bare 3-4 dråper på en bomullspad og gni det i skoen; da forsvinner lukten med en gang. Man kan også bruke oljen i klesvask for å fjerne lukt. For dem som har katt, så fjerner den til og med lukt ifra tissekassen. Men den kan brukes til utrolig mye mere.
Da Iris trodde alt var i boks, ble hun fortalt av regnskapsføreren sin at det ikke var mulig å gjøre det skattefritt og betale hele overskuddet til organisasjonene.
-Hmmmm, tenkte jeg. Hvordan kan vi løse det? Da fikk jeg idéen at jeg kunne registrere organisasjonene slik at man kunne kjøpe direkte via dem slik at fortjenesten gikk rett til dyrene. Det var faktisk en veldig god løsning for da får jeg også skapt litt blest rundt disse organisasjonene på samme tid! Jeg har valgt ut Spaniahundene, Costa Blanca Dog Homing, Save a Mastin og MYAS omplassering for pusehjerter.
Neste steg var å ta kontakt med et markedsføringsselskap.
-Jeg trengte litt hjelp med idéer til navn på prosjektet, logo, slogan og slikt. Jeg fortalte dem hva prosjektet innbar, hvordan jeg hadde tenkt å gjøre alt dette. Da kom de opp med navnet «Marvelous – Wonderful – Magical». Jeg synes det er fantastisk, og det reflekterer prosjektet mitt veldig godt. «Marvelous» står for produktene, «Wonderful» står for alle de menneskene som ved å kjøpe oljen vil gjøre en stor forskjell. «Magical» representerer alle dyrene vi skal hjelpe. Disse dyrene er faktisk veldig magiske på den måten at på tross av alt det stygge de har opplevd, så greier de å komme seg, og de representerer en stor glede for de familiene de kommer til.
Hun gir oss et lurt blikk.
-Hvem vet, dette kan utvikle seg til noe veldig stort om det blir stor respons og folk bidrar med å kjøpe produktet. Kanskje er drømmen om Dog Town ikke så langt unna…
Hun kikker på Baylies, en liten Mastinvalp på tre måneder som stryker seg mot henne og ser på henne med kjærlige øyne.
-Dette er babyen min, smiler Iris litt vemodig. Baylies er verdens mest magiske hund. Hun har gitt oss så utrolig mye siden hun kom til oss fra Save a Mastin. Hun var bare en måned gammel og i sto fare for å bli avlivet. Vi passer på henne til alle papirene er i orden og hun er klar for å reise til sitt nye hjem i Norge. Hun drar om et par uker. Det kommer til å bli veldig tøft for hele familien. Men hovedsaken er at vi har bidratt til å gjøre en forskjell og sikret henne en god fremtid.
Din Reportasje oppfordrer alle til å være med å gjøre en forskjell. Vi har allerede bestilt ti oljeprodukter, som vi skal gi bort til venner og familie. Ønsker man andre produkter, er ikke det noe problem. Det er hele 250 å velge mellom. Er det noen som lurer på hva Iris kan tilby, ta kontakt med henne på MWM sin facebookside, facebook.com/marvelous.wonderful.magical. Det samme gjelder de som har spørsmål med hensyn til bestillinger eller andre ting. All fortjeneste vil gå til organisasjonene nevnt ovenfor.
