Luis Frutos ga opp sin strålende karriere som økonom for å følge sin drøm om å bli kunstner. I dag selger han sine malerier over hele verden. Hans neste utstilling finner sted i galleriet til Frax stiftelsen i Albir.
Det er en vakker ettermiddag i Altea når Din Reportasje møter kunstneren Luis Frutos på en terrasse ved siden av byens pittoreske jernbanestasjon. Han har på seg en hatt og solbriller. Rundt munnen lurer et artig smil. Kunstneren foreslår at vi drar til atelieret hans som ligger like ved, i Carrer La Mar. Vi går gjennom en liten dør, og foran oss åpner det seg en fantasifull verden i alle regnbuens farger.
Kunstneren har alltid vært lidenskapelig opptatt av kunst. Men han studerte økonomi, og i mange år jobbet han som økonom. Inntil han en dag for 35 år siden sluttet i jobben for å vie all sin tid til å gjøre det han elsker mest: å male.
-Jeg ga opp kontorlivet for noe som jeg hadde følt siden barndommen, sier kunstneren. Å male er for meg en absolutt nødvendighet, det er noe sånt som å puste. At jeg traff Pilar, min kone, var grunnleggende.
Han forteller at i begynnelsen var det vanskelig å bytte ut en fast og god lønn med den daglige utryggheten livet som kunstner førte med seg. Likevel var det en fantastisk tid. Sannsynligvis den beste i hans liv, hevder han.
-Jeg er privilegert fordi i dag kan jeg leve av det jeg liker mest. Jeg gjør det ganske bra. Jeg har mange kunder, ikke bare i Spania, men også i utlandet. Det ville være nødvendig å skrive en hel bok for å fortelle hva jeg føler i alle de timene jeg er i mitt atelier. Jeg er så heldig at jeg bare trenger å tenke på å male. Alt annet tar Pilar seg av. Hun lager til og med titlene på maleriene.
Atelieret – som har flere rom – er fullt av bilder av ulike størrelser, noen er gigantiske. Selv om alle er veldig forskjellige, så er måten de er malt på og den særpregede estetikken noe som gjør at man lett kan identifisere kunstneren. Din Reportasje kommenterer at når man ser på hans kunstverk, opplever man det samme som når man beundrer en Picasso. Det er unødvendig å se på signaturen for å vite hvem maleren er.
-Jeg er ingen Picasso, protester kunstneren med hånden. -Men jeg setter stor pris på den kommentaren. Det er svært viktig å ha din egen stil, ditt eget merke.
Om hva som inspirerer ham, sier han:
-Jeg blir inspirert av selve livet. Arbeidet mitt dreier seg hovedsakelig rundt den kvinnelige figuren, selv om mitt tidligere arbeid var mer stilleben og landskap. Jeg har lært mye siden da, og jeg fortsetter å lære om den menneskelige figuren i alle dens fasetter.
Han fører oss til et hjørne der det står et maleri som han nettopp har begynt på.
-Jeg begynner med å forberede overflaten som skal males, hvitt lerret skremmer meg. Jeg bruker flere lag med maling i alle farger. Når bakgrunnen er rik nok, begynner jeg å tegne figuren eller objektet, eller jeg bruker maling eller kull. Etter dette begynner jeg å studere, vurdere og blir ett med maleriet.
Han tar opp et lite maleri som gjenspeiler to ansikter.
-Dette liker jeg godt, sier han. Noen av kunstverkene blir man ekstra glad i. Det kommer an på hvor mye tid man har brukt på verket, hvordan man følte seg i det øyeblikket det ble malt, og modellen selvfølgelig. Kunstverk er som barn. Man er glad i alle, men det er alltid et som gjør at du føler noe spesielt.
Vi tar et bilde av kunstneren.
-Pass på at jeg ser bra ut på bildet, ler han.
Han tar opp et nytt maleri.
-Denne modellen, og nå en god venninne, er norsk. Hun brakte meg friskhet, kjærlighet, sympati og mye medvirkning. Dessverre dro hun tilbake til Norge. Hun er så spesiell det er vanskelig å erstatte henne. Jeg håper å finne noen snart.
Han kan fortelle at 8. mai skal han stille ut 30 malerier på stiftelsen Frax. Forventningen er stor.
-Vernissasjen starter klokken åtte på kvelden, informerer han. Alle er hjertelige velkommen. Og hvis noen ønsker å besøke atelieret mitt, mottar jeg dem gladelig. De kan kontakte meg på min nettside.