Erna Johanne Marøen var blant de første nordmennene som bosatte seg nord på Costa Blanca. Hun har en stor vennekrets, og lever et veldig aktivt liv på tross av sine 90 år.
I 1987 ble min mann pensjonert, og jeg førtidspensjonert. Vi hadde feriert i Spania i mange år, og bestemte oss for å flytte hit. Den gang var det nesten eksotisk å immigrere til Spania.
Vi bestemte oss for å kjøpe bolig i El Albir. Vi ventet i lang tid på det overførte oppgjør for vårt nyinnkjøpte hus. Pengene var allerede i Banco Alicante i byen Alicante. Dog var det totalt umulig å få overført beløpet til bankens filial i Altea. Personlig oppmøte med identifikasjoner i syv eksemplarer var nødvendig. Tenk dere mengden av sedler vi hadde på oss da vi vandret med pesetas i kontanter til Notarius Publicus i Alfaz del Pi!
Møtet med det spanske byråkratiet var et sjokk. Å betale en løpende regning uten original faktura var umulig. Lysregningen vår var i den tidligere eiers navn, så den fikk vi ikke. Men vi hadde en kopi, men det var ikke nok da jeg møtte opp på Lysverkets kontor i Altea. Escritura og kjøpekontrakt ble fremvist, men nei, de måtte ha originalen. Med pugget spansk lekse vandret jeg rundt i Altea på jakt etter Lysverkets originale faktura. Hvor fant man så den? Jo på et mørkt bakrom i en porselenbutikk i Altea. Der satt en enslig mann med hauger av gamle fakturaer.
Det var ingen norske eller engelske aviser å få tak i på den tiden. Var vi så heldige å få inn NRK sin Utenlandssending og BBC World på radioens kortbølge, feiret vi som om det var julaften. Det var status å ha egen telefon i hjemmet. Ventetid for å få installert telefon var vel året. Var man ikke hjemme da installasjon skulle foregå – og man fikk aldri beskjed om når – forsvant søknaden underst i bunken. Albir var også noe helt annet enn i dag. Det var ikke postkontor der på den tiden. Postkontoret var et lite krypinn like ved Rådhuset i Alfaz Del Pi. De dagene det regnet, uteble postbudet og alle arbeiderne. Veiene i Albir var som inntørkete elveleier. Det var kun hovedgaten som var asfaltert.
Man lærte fort å ha kontanter i huset, alt skulle betales enten på forskudd eller i det øyeblikket arbeidet var utført. En gang i året kom det spesialister fra Elche for beskjæring av Palmene våre i hagen. Det var alltid noen småting som skulle betales. Jeg sitter ennå med den følelsen at jeg hadde min pengepung konstant åpen.
Jeg er ydmyk og takknemlig fordi jeg får nye mitt otium her i Spania. Det er og har vært en karriere i seg selv å være pensjonist her. Etter beste evne har jeg prøvd å lære Spanias samtidshistorie. Borgerkrigen, Francos død og endringer i landet til demokrati. Jeg har også møtt mange flotte mennesker siden jeg kom. Jeg er blitt innlemmet i en spansk storfamilie, opprinnelig fra Albacete. Har også fått en reservedatter Adora, som har hjulpet meg i mange og tjue år. Alt har krevd pågangsmot og egen innsats.
I dag er livet veldig annerledes for nordmenn som flytter til Costa Blanca. De har alt de trenger av norske tilbud, som skoler, barnehager, klubber og aviser. Det er nok grunnen til at så få av dem lærer seg spansk. Hvorfor i alle dager skal de bry seg med å sette seg inn i kulturen og det spanske språket når alle snakker norsk?
I dag bor jeg i Altea. Jeg er den første til å takke for mitt gode liv her. Jeg elsker mitt Fedreland Norge og mitt Fødested Bergen, men nå er Spania mitt land og Altea mitt hjertes by. Her vil jeg bo til jeg trekker mitt siste åndedrag.
Bilder og redigering av tekst: Ann-Louise Gulstad