Ikke i sin villeste fantasi kunne den norske familien Hokholt innbille seg at de skulle tape rettsaken mot husokkupantene.
Tekst: Ann-Louise Gulstad – Foto: Familien Hokholt
Historien starter på slutten av sekstitallet da Elsa Hokholt bygde huset hun så lenge hadde drømt om. Her skulle hun bruke mye tid når hun ble pensjonist. Frem til da ble huset flittig brukt, spesielt på sommeren. Elsas barn trivdes som fisken i vannet.
Jørn Hokholt blir ennå glad når han tenker på alle de gode stundene familien hadde sammen i huset, og hvor fornøyde vennene hans ble da de fikk invitasjon til å være med til eksotiske Spania og ”Casa Elsa”.
-For oss var det som en drøm. Det var noe helt spesielt å ha hus i Spania på den tiden. Vi brukte alle ferier der, det var jo det eneste feriehuset vi hadde. Jeg har så mange gode minner derfra. Huset har blitt mye brukt, for vi fortsatte selvfølgelig å komme til Spania hver sommer da vi ble voksne.
Men i år ble det ingen sommerferie i ”Casa Elsa” i Torre del Mar, Málaga. I fjor høst ble huset invadert av okkupanter.
Jørn Hokholt og kona Vibeke Taranger fortviler over det spanske lovverket som tillater okkupanter å overta privat eiendom.
-Jeg finner ikke ord for å forklare hva vi har vært gjennom det siste året. Hadde det enda vært snakk om folk i nød, men det er okkupanter som vet hva de holder på med. De vet at de praktisk talt med loven i hånden kan ta over huset ditt når de måtte ønske det. Det er ikke til å tro.
Det var noen naboer i Spania som tok kontakt med familien Hokholt i september i fjor, for å fortelle at noen hadde brutt seg inn i ”Casa Elsa”. Der hadde det vært fest hele natten.
-Jeg hadde hørt at det var viktig å anmelde situasjonen til politiet innen 48 timer om du skulle få okkupanter utkastet. Vi var i Norge og kunne ikke møte opp på politistasjonen selv, så vi skrev fullmakt til en bekjent. Han tok blant annet med kopier av våre pass da han dro til politiet for å anmelde saken. Der fikk han beskjed om at underskriften måtte bli bekreftet av notarius. Før vi kom så langt hadde det allerede gått mer enn et par dager, så det hele endte med at vi tok første fly til Spania.
På terrassen er det lagret mye skrot.
Det som skjedde da de ankom Casa Elsa var begynnelsen på et mareritt som har vart helt frem til i dag.
-Det er så mye som har sjokkert oss, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Vi satte en advokat på saken. Han fortalte oss at vi måtte for all del ikke gå til politiet først. Det var viktig at vi konfronterte okkupantene, og deretter gikk til politiet, for da kunne det bli fortgang i saken. Jeg snakker ikke så godt spansk, og fant ut at det tryggeste måtte jo være å gå til politiet uansett.
Der fikk de vite at det var lite politiet kunne gjøre for å få okkupantene ut av huset uten en dom, og det kunne ta veldig lang tid. Da Jørn sa til dem han hadde tenkt å gå innom huset og snakke med okkupantene, ble han frarådet til å gjøre det, da det var snakk om gamle kjente av politiet.
-Jeg ringte advokaten for å informere ham om at jeg hadde anmeldt saken til politiet. Han ble skikkelig sint. Han mente at jeg burde ha konfrontert okkupantene i en slik grad at de slo meg ned eller angrep meg på noe vis, for da kunne det ha blitt en kriminell sak og ikke en sivil-sak. Da sa jeg til ham at for oss er Casa Elsa veldig viktig, men ikke så viktig. Man trengte ikke å ta mer enn et raskt blikk på okkupantene for å skjønne at de ikke var blant guds beste barn. Det er snakk om tungvektere med store tatoveringer og indianer-klipp. Måten de snakker på og oppfører seg er skremmende. Til meg ga den ene et tegn på at han ville skjære meg over halsen med en kniv om jeg kom noe nærmere. Det var veldig ubehagelig. Det som overrasker meg mest, er hvor rolige og komfortable de er. Det er kanskje ikke så rart, for når politiet kommer er det ikke for å kaste dem ut, men for å fjerne oss fra eiendommen.
Familien Hokholt har så langt vært i retten to ganger, nå sist i juli. De har tapt begge gangene. Nå blir det en ny rettsak i september.
-Bare den siste rettsaken er et kapittel for seg selv. Dommeren mente at vi hadde ingen sak fordi det var snakk om sekundær bolig, ikke primær. Det viste seg at det hadde ikke noe med saken å gjøre, og på grunn av denne misforståelsen trenger vi ikke å vente i så lang tid for en ny rettsak. Jeg vet ikke hvorfor jeg hele tiden får inntrykk av at vi har gjort noe galt. Man forsvarer de kriminelle. Vi har ingenting å si.
Hit, men ikke lengre. Søsknene Lisbeth og Jørn Hokholt er spent på når de igjen kan få komme inn i huset deres mor bygde på 60-tallet.
Han håper og tror at familien endelig får tilbake huset i september. Om ikke vil de vurdere å ta kontakt med ett av de mange firmaene som mot betaling blir kvitt okkupanter.
-Vi har tenkt mye på dette i det siste, og synes det er litt skremmende av flere årsaker. Hva om noen blir skadet? Og hva om okkupantene forsvinner, for senere å komme tilbake for å hevne seg? De skaffet seg en Pitbull som er klar til å angripe, det har jeg opplevd i person. Siste gang jeg dro innom der for å snakke med dem tok jeg med både en tykk hanske og pepperspray i tilfelle jeg ble angrepet av hunden.
Helt siden saken ble publisert for første gang på NRK i Norge, har familien mottatt mange telefoner fra andre nordmenn med samme problem i Spania.
-Det er mange historier, og folk er like sjokkerte som oss, sier Jørn oppgitt. Noen har fortalt meg om ting langt verre enn det vi har opplevd. Det vi ikke kan forstå er hvorfor spanske myndigheter ikke gjør noe med saken. Dette er en skam for landet, og skremmer huskjøpere vekk. Man kjøper seg en bolig i Spania for å nyte dette fantastiske landet, ikke for å bli fanget inn i et spindelvev av problemer. Folk rundt meg sier at de har slått fra seg eventuelle huskjøp i Spania. De orker ikke tanken på at huset blir okkupert og at de må slite seg gjennom det helvete vi har opplevd. Hva det blir til når og om vi får tilbake huset vårt, vet vi ikke. Det er ikke lengre det samme huset, alle minner er ødelagt. Det ser ikke ut der.